Fjerner svulsten - ikke angsten

Etter at svulsten er fjernet, overlates kreftpasientene til seg selv med angsten og fortvilelsen. Sykehusene har lite psykologisk hjelp å tilby de mange tusen som etter en kreftdiagnose kastes ut i en krise.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kreftdiagnosen snudde livet til Gro Edvardsen (33) på hodet. Hun skjønte raskt at hun ville trenge psykologisk hjelp for å mestre angsten og bekymringene for den nye livssituasjonen. Men å få den hjelpen var ingen selvfølge. Alvorlige depresjoner og angst er vanlige tilleggslidelser for pasienter som blir rammet av en alvorlig sykdom.

Selv om mange undersøkelser tyder på at depresjoner kan nedsette immunforsvaret, og dermed være svært uheldig for videre sykdomsutvikling, skriker den norske kreftomsorgen etter kvalifisert psykologisk personale til å hjelpe pasientene ut av krisene.

Radiumhospitalet er nesten det eneste store kreftsenteret i Norge som har fast psykiatrisk hjelp å tilby. Men selv her er det mange som aldri får hjelp: Til det er pasientpågangen for stor hos den ene psykiateren og den ene psykiatriske sykepleieren sykehuset kan tilby.

Ingen spør

- Er du vitne til en alvorlig ulykke eller et bankran, blir du tilbudt krisepsykiatri. Får du en sykdom som kan være dødelig og som endrer livet, kroppen og hverdagen din totalt får du ikke en gang spørsmål om du trenger å snakke med en psykolog, sier Gro Edvardsen.

- Et kriseteam burde følge kreftpasienter fra dag én. Dette handler ikke bare om den som er syk. Det handler også om familien til den syke. Det tok lang tid før noen spurte mannen min om hvordan han hadde det. Han har hatt sine nedturer, og må samtidig være den som holder motet oppe når jeg fortviler, sier Gro Edvardsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun er brystkreftpasient ved Radiumhospitalet. Gro er så sterk at hun tok opp kampen for å få hjelp med alle tankene. Nå har hun jevnlige samtaler med Radiumhospitalets eneste psykiatriske sykepleier. Hun deltar også i bildeterapi-gruppe. Den hjelpen har vært avgjørende for den unge ettbarnsmoren.

Vonde tanker

Lykken var tilsynelatende fullkommen på forsommeren. Gro og ektemannen var lykkelige foreldre til sin førstefødte. Fredrik var blitt sju måneder, og var med mamma og pappa på en deilig ferie under Sydens varme sol.

- Jeg satt og ammet sønnen min da jeg oppdaget kulen i brystet for første gang. Jeg dro til lege med en gang vi kom hjem, men fikk beskjed om å se an utviklingen. Legen mente kulen skyldtes ammingen, sier Gro.

Da kulen forstatt var der tre uker seinere, og også virket større gikk Gro til legen igjen. I juli ble hun innlagt på Sentralsykehuset i Akershus for kreftoperasjon. Hele brystet ble fjernet.

- Jeg sank ikke ned i en tung depresjon med en gang, men de vonde tankene har kommet snikende etter hvert som vissheten om hva som har skjedd går opp for meg. Jeg er redd for framtida til sønnen min og mannen min. Jeg er redd for å dø fra dem. Jeg er redd for hva som skal skje i behandlingen og for hvordan den vil virke på meg, sier Gro.

Psykisk krise

Øynene hennes forteller om hvor vanskelig det er og vil bli. Blanke tårer kryper stille fram. Mest av alt vil Gro være som hun var før sykdommen grep tak i henne. Hun vil være lille Fredriks sterke mamma. Hun vil være ektemannens sorgløse og humørfylte kone. Det er vanskelig å akseptere og forstå at sykdommen ikke bare vil endre kroppen hennes.

Hun har et stort sorgarbeidet foran seg. Hun vet at hun ennå bare har sett sykdommens spede begynnelse til tross for operasjon og cellegiftkurer.

Da diagnosen var et faktum visste Gro, som sjøl jobber i helsevesenet, at den raske omveltningen fra lykke til sorg, fra normaltilstand til sykdom, også ville føre henne inn i en psykisk krise.

- Det første jeg gjorde da jeg kom til sykehuset var å si at jeg ville ha en avtale med kreftavdelingens psykolog. Svaret var at de ikke hadde slik hjelp å tilby, sier Gro.

Gro kontaktet sjøl presten og sosionomen på sykehuset. Hun trengte noen utenfor familien å snakke med om alle de vonde tankene, og sosionomen kunne hjelpe til med å organisere det praktiske. En liste over psykologer i hjemdistriktet som hun selv kunne kontakte, var det eneste profesjonelle bidraget primærlegen kunne bidra med.

Virket nyttesløst

- Det virket nyttesløst. For det første har disse lange ventelister og stive priser. For det andre trengte jeg hjelp fra behandlere som kjenner sykdommen min. Angsten er direkte forbundet til kreften, sier Gro.
Da hun i august ble pasient ved Radiumhospitalet, spurte hun på ny etter psykologisk hjelp. Til hennes store overraskelse var det heller ikke her en selvfølge.

Hun skal nå inn i en kritisk fase i behandlingen. Høydosebehandling av cellegift og strålebehandling vil kaste den unge kvinnen inn i overgangsalderen. Gro vil lenge trenge å bearbeide det vonde.

- Så lenge jeg er pasient her får jeg hjelp til det nå. Men hva når jeg skrives ut? Hvem skal gi meg hjelp til å komme tilbake til livet? Det burde vært en selvfølge at følgene en sykdom har for hele mennesket var en del av behandlingsopplegget, sier Gro Edvardsen til Dagbladet.

33-åringens ønske for framtidas kreftbehandling er at det opprettes tverrfaglige kreftteam på alle store sykehus.