Lever med seinskader:

Fjernet bryst under fødsel

Da Kristine Haveland var sju måneder på vei, fikk hun en ubehagelig overraskelse som endret alt.

EN UVENTET VENDING: Kristines svangerskap ble ikke helt som planlagt. Foto: Privat
EN UVENTET VENDING: Kristines svangerskap ble ikke helt som planlagt. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Det er en kjølig, klar vintermorgen i desember 2018.

Nysnøen ligger som et hvitt teppe over Lørenskog, og det er fire dager til jul.

Kristine Haveland er sju måneder på vei denne julestria. Kulen på magen vokser seg stadig større. Ullkåpa hennes har blitt trangere.

Barnet i magen er ei lita jente. Kristine gleder seg til å møte henne: Til å lukte, holde, kose og klemme.

SPENT: Kristine gledet seg til svangerskapet. Foto: Privat.
SPENT: Kristine gledet seg til svangerskapet. Foto: Privat. Vis mer

I dét den kommende småbarnsmoren skal ta seg en dusj denne kalde formiddagen, oppdager hun imidlertid noe som skal snu livet fullstendig på hodet:

Mens det varme vannet renner ned kroppen, kjenner hun plutselig en kul i det ene brystet. En stor kul.

- Jeg skvatt litt til. Den var så stor og tydelig, jeg lurte på hvordan jeg ikke hadde lagt merke til den før. Det var som den dukket opp over natta, sier Kristine til Dagbladet.

Hun forteller at tankene snurret og kvernet.

- Tankene gikk fra at det sikkert ikke var noe alvorlig, til at det ikke føltes normalt, forklarer Kristine videre.

21. desember bestemte hun seg for å droppe julelunsjen med kollegaene for å dra til legen. Var greit å «få det unnagjort før jul».

- Legen min kjente grundig på kulen, og henviste meg til ultralyd på Ahus, sier Kristine.

Jula fôr forbi, og 3. januar 2019 troppet hun opp til nærmere undersøkelse. Det hun antok var en mindre sak, hadde plutselig endt i fullt pakkeforløp med mammografi og biopsi.

Kristine har tidligere fortalt sin historie til Romerikes Blad.

Ble brått sårbar

- Alle ble så alvorlige og nesten litt distanserte. Jeg ble veldig overveldet av hvor sårbar jeg brått følte meg, sier Kristine til Dagbladet.

Bare noen dager seinere fikk hun telefonen ingen ønsker å få: Hun måtte komme inn for en samtale om resultatene - og hun burde ta med seg noen.

- Der fikk jeg vite at jeg hadde forstadier til brystkreft. Jeg måtte ikke ha cellegift, men de ville operere brystet så fort som mulig.

Og for å gjøre dette, måtte også datteren forløses før termin.

Kristine forteller at tankene gikk på kryss og tvers, og at kroppen fylte seg med redsel.

- Jeg var redd for datteren min, meg selv, for framtida og for operasjonene. I et lite øyeblikk sto det fullstendig stille for meg, jeg ante ikke hvordan jeg skulle reagere.

Hun måtte raskt bestemme seg for om hun ville fjerne hele eller deler av brystet.

For Kristine var det viktig å kunne amme, og hun følte også på et stort behov for å beholde noe av det som er trygt og fint i det emosjonelle kaoset som oppsto.

Hun valgte derfor mastektomi - kirurgisk fjerning av det ene brystet.

- Alternativet med å ha brystbevarende operasjon ville i tillegg medført strålebehandling i etterkant, noe jeg helst ville unngå, sier Kristine til Dagbladet og fortsetter:

- Det eneste jeg ønsket meg var å ha en så normal barseltid med datteren min som mulig.

Fjernet bryst og fødte i samme operasjon

Fire uker etter Kristine oppdaget brystkulen, ble datteren Ellie født med keisersnitt.

- Jeg fikk se, lukte og kjenne på henne i noen minutter. Så ble jeg lagt i full narkose for videre mastektomi, sier Kristine.

PÅ OPERASJONSBORDET: Det var mange følelser i sving for Kristine før operasjonen. Foto: Privat.
PÅ OPERASJONSBORDET: Det var mange følelser i sving for Kristine før operasjonen. Foto: Privat. Vis mer

Hun forteller åpent om hvordan det føltes å ha ett bryst mindre og ett nyfødt barn i armene:

- Jeg var så opptatt av å ha blitt mamma igjen. Det var Ellie som var hovedfokus og all energi gikk til det. Det overskygget det meste av andre følelser og tanker.

FØRSTE MØTE: Kristines første møte med Ellie. Like etter måtte hun på ny i narkose. Foto: Privat.
FØRSTE MØTE: Kristines første møte med Ellie. Like etter måtte hun på ny i narkose. Foto: Privat. Vis mer

Da Kristine og mannen endelig kunne få med seg datteren hjem fra sykehuset, trodde de det verste var over og at de kunne komme i gang med hverdagen igjen.

Slik skulle det imidlertid ikke gå: For på treukerskontrollen for mastektomien, kom det en urovekkende kontrabeskjed.

- Ved patologisk undersøkelse av kulen hadde de funnet en svulst med aktive trippel-negative kreftceller. Det er en aggressiv form for brystkreft, forklarer Kristine til Dagbladet.

Den nybakte moren ble anbefalt å gå gjennom cellegiftbehandling for å redusere risikoen for tilbakefall.

Knappe seks uker etter fødselen, startet en seks måneder lang cellegiftbehandling.

- Jeg ønsket å leve så normalt som mulig under behandlingen. Var fast bestemt på å miste så lite tid som mulig.

Kristine forteller at samboeren fikk muligheten til å være hjemme sammen med henne og dattera, noe hun beskriver som gull verdt.

TIDEN ETTER: Etter fødselen kom kreften tilbake, gikk Kristine på cellegift i seks måneder. Foto: Privat.
TIDEN ETTER: Etter fødselen kom kreften tilbake, gikk Kristine på cellegift i seks måneder. Foto: Privat. Vis mer

- Både han og Ellie var med meg på hver eneste time jeg hadde på sykehuset. Vi hadde lunsjdate i kantina på Ahus hver mandag, gikk turer og annet så lenge formen min tilsa det.

I tillegg var hun på møter med barselgruppen sin og prøvde å ha det fint opp i det hun gjerne skulle vært foruten.

KOS I SOLA: Kristine og Ellie i solveggen. Foto: Privat.
KOS I SOLA: Kristine og Ellie i solveggen. Foto: Privat. Vis mer

Lever med seinskader

I dag, fire år seinere, forteller Kristine til Dagbladet at kroppen fortsatt ikke fungerer helt som før. Det medfører en del utfordringer i hverdagen.

- Jeg lever med seinskader, som følge av både traume og behandling, sier hun stille.

Småbarnsmoren har imidlertid kommet seg tilbake i 50 prosent jobb, har fått tilbake håret - og har fått beskjed om at et nytt bryst er i sikte.

- Ting er ikke som de var før, men jeg har fått lov til å leve videre og det er ikke noe som er alle forunt. Jeg lar meg selv sørge over det jeg har mistet, og over hvordan det påvirker meg og de rundt meg, sier hun og legger til:

- Men jeg vet også godt at jeg har utrolig mye å være takknemlig for.

TAKKNEMLIG: Selv om Kristine lar seg selv sørge, er hun takknemlig for å være i live. Foto: Privat
TAKKNEMLIG: Selv om Kristine lar seg selv sørge, er hun takknemlig for å være i live. Foto: Privat Vis mer

Les også:

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer