Fjernstyring fra Strasbourg

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringen har nå tatt stilling til om kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK) bør få plass i menneskerettsloven (Dagbladet 7. mai). Men professor Anne Hellum går i Dagbladet 6. mai langt i å underslå at kvinnediskrimineringskonvensjonen allerede er inkorporert i likestillingsloven.

Hun mener menneskerettsloven etablerer et kjønnshierarki, fordi den har med menneskerettskonvensjoner som gjelder generelt for alle mennesker uavhengig av kjønn, men ikke konvensjonen som bare gjelder det ene kjønnet (KDK). Hun kunne med omtrent like stor rett ha påstått at menneskerettsloven er rasistisk, fordi den ikke har med rasediskrimineringskonvensjonen.

Siden KDK i 2005 ble inkorporert i likestillingsloven, utfyller den bestemmelsene der i dag. I tillegg har KDK betydning for hvordan vi skal forstå uklar norsk lovgivning når KDK gir et klarere svar.

Å ta KDK inn i menneskerettsloven, betyr å sette den over Stortingets ordinære lovgivning. Det vil skape rettstvil og rettsusikkerhet. Det er ofte uklart om KDK gir en rettighet som den enkelte kan påberope seg direkte, eller om den bare medfører en plikt for statsmyndighetene.

Det er ofte uklart hva rettigheten eller plikten går nærmere ut på. Skal presise lover måtte vike for en eller annen mer vidtgående tolking av en ullen og luftig konvensjonsregel? Eller skal det gi rett til erstatning om loven ikke er i samsvar med en slik tolking?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Får KDK plass i menneskerettsloven, kan det gi godt rom for domstolene til å sette til side klare og presise lovregler. Vil det samme gjelde for Likestillings- og diskrimineringsnemnda? Det åpner også for at det kan bli Kvinnediskrimineringskomiteen – det internasjonale håndhevingsorganet etter KDK – som i realiteten bestemmer hvordan KDK skal gjennomføres i Norge, selv der konvensjonens mål kan nås på flere måter. Man kan ikke se bort fra at komiteen, som mer enn mange andre menneskerettsorganer bare har ett sett rettigheter for øye, kan komme til å strekke eller prioritere disse rettighetene på bekostning av andre grunnleggende rettigheter og verdier.

Noen har ment at det viser mangel på respekt for Kvinnediskrimineringskomiteen om ikke Norge følger opp dens anbefaling om å ta KDK inn i menneskerettsloven. Forholdet er omvendt: Det er komiteen som viser mangel på respekt for Norges rett til selv å bestemme hvordan vi skal oppfylle konvensjonen. KDK stiller ingen krav til hvordan konvensjonen gjennomføres i det nasjonale rettssystemet, bortsett fra at prinsippet om likestilling iallfall må være nedfelt i lovgivningen. Det kravet er for lengst oppfylt gjennom likestillingsloven.

Det er ikke vanlig at et land vedtar å gi konvensjonen forrang for annen lovgivning. Ingen av de andre nordiske landene har gjort det, og bare Finland har inkorporert KDK som vanlig lov. At Norges internasjonale legitimitet i likestillingsspørsmål står og faller med om KDK blir tatt med i menneskerettsloven, er en påstand som faller på sin egen urimelighet.

Professor Hellum opptrer som på vegne av en pressgruppe som har fått sitt hjertebarn nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Siden erklæringen ble til, har vi fått erfaring med hvordan menneskerettskonvensjoner kan strekkes og gripe inn i Stortingets lovgivningsmyndighet på nye og overraskende måter. Senest i disse dager vurderer Høyesterett om juryordningen lar seg forene med ny menneskerettspraksis fra konvensjonsorganene. De nye erfaringene bør selvsagt telle med i vurderingen nå. Regjeringen har med god grunn ilt langsomt i spørsmålet om å inkludere KDK i menneskerettsloven. I dette tilfellet hadde det ikke vært noen skam å snu, og i stedet spørre hvilke endringer i vanlige lover og forskrifter som fortsatt trengs for å sikre likestilling og gi kvinner vern mot diskriminering.