Fjords og sånn

Er det ingen der ute som har hørt at Vidar Helgesen skaper fred på Sri Lanka? Hallo?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er bare

ett spørsmål vi nordmenn ønsker svar på. Nei, det er ikke når åpner den første Liedl-butikken, selv om det også synes å være en opplysning av vital nasjonal interesse. Spørsmålet vi har grunnet på siden tidenes morgen er:

What do you think about Norway? Det er selvfølgelig bare ett svar på det, men vi kan aldri høre det nok. Wonderful kan sies på uendelig mange måter. Den feite amerikanske intonasjonen glir rett inn i hjerterota uten å passere hjernen, mens den rullende franske aksenten smigrer intellektet. Best av alle er kanskje den britiske versjonen siden vi vet at den er et solid understatement.

Vi trodde på dem. FN-topper på fottur og popstjerner på nedtur, ekspresidenter på boklansering og filmprodusenter på pengejakt. Vi var rike, vakre og snille. And the fjords! And Ibsen! And Edward Mynschj! And Gro! Just wonderful alt sammen.

Men så viser

det seg at de bare tullet med oss. Den brutale sannhet er at verden der ute tenker fint lite om Norge, og det lille den tenker er ikke bare fint. En stor europeisk undersøkelse i regi av Hundreårsmarkeringen for unionsoppløsningen avslører at ikke engang våre nærmeste naboer har fått med seg at vi er en humanitær stormakt av avgjørende betydning for verdensfreden. Statssekretær Vidar Helgesens fryktløse basketak med tamilske tigere er gått upåaktet hen på det europeiske kontinent. Kjell Magne Bondevik kan pøse ut milliarder i bistand, men kan i beste fall håpe at det blir lagt merke til i lokallaget på Karmøy. På De britiske øyene er man ikke imponert.

Mens daværende

utenriksminister Thorbjørn Jagland hevdet at det norske flagg vaiet hvor enn han dro i verden, ser europeerne knapt en vimpel. Det er den nedslående konklusjonen. Vel, nedslående hvis man innbiller seg at verden mister pusten av at vi gir overskuddet fra noen minutters oljeproduksjon til sultende barn i Sudan. Mistanken er sådd også her hjemme, godt hjulpet av nordiske naboer som dagens kronikør i Dagbladet, Hans Engell, at vi er et bortskjemt og selvtilfreds folkeferd som er seg selv nok. Mange vil likevel være tilfreds med karakteristikken rik og vakker, som er til forveksling lik utsagn fra norgesvenner påtvunget lusekofte fra Se og Hør. Selvfølgelig er det hyggelig om vår iboende storhet blir lagt merke til, men hvis ikke, er det verdens tap, ikke vårt.

De har ikke

tatt poenget, vil nok utenriksminister Jan Petersen si. I likhet med sin forgjenger tror også Petersen og ikke minst Petersens sjef at Norge kan profilere seg som en fredsnasjon - helt i verdenstoppen, som det heter. En historisk tilfeldighet ga oss en pangstart på vår noble fredsmisjon. Men dette er strengt tatt ikke et prosjekt for massene. Mens Jagland & Co boltret seg i bakkanaler som førte like hen til photo opportunity foran Det hvite hus, går Petersen diskré bakveien. Han har forstått det undersøkelsen viser. Verken turoperatøren i Leeds eller bilselgeren i Eskiltuna bryr seg filla om den norske utenriksministeren er ute og snakker med verden. Det får bli mellom dem som tar poenget og ham selv.

De to ihuga EU-tilhengerne

aner nok at det norske ad hoc-fredsdiplomatiet er sjanseløst i den internasjonale eliteserien. Akkurat som en John Carew kan de score noen mål her og der, men det er landslaget som teller. Det er det som profilerer nasjonen og måles på rankingen. Hilde Frafjord Johnson kan ukependle til Sudan med kofferten full av oljekroner, men vi vil likevel bli oppfattet som gjerrige og innadvendte i våre nærområder så lenge vi ikke deltar i det europeiske prosjektet. Vi kan kjøpe oss positiv turistreklame, men ikke et solidarisk rykte. Det må vi skape selv.

What do you think

about Norway? Spørsmålet avslører både det lille landets selvopptatthet og usikkerhet. Men oljepengene har de seinere åra gitt oss mot til å forsøke å gi våre egne svar. Fra Gros «det er typisk norsk å være god» til Jaglands vaiende flagg og Bondeviks spasertur med Sharon. Kanskje er det like greit at verden ikke har fått det med seg.