Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Flaksens pris

I morgen skal røde flagg smelle og minne oss om at det har eksistert visjoner for livet i Norge. Nå har vi ingenting. Norge er et land uten strategi, en nasjon som driver sidelengs.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

1. MAI ER

blitt en dag for følelser og politiske minner, et slags folkemuseum hvor gammel retorikk kan pusses på og vises fram. Kampdagens politiske betydning har falmet i takt med Arbeiderpartiets manglende evne til å fornye seg. De som går under fanene, vet at kraftsosialismen og reguleringspolitikken aldri kommer tilbake. Den klarte ikke å omdanne Norge til et moderne industrisamfunn og var hjelpeløs da steget til informasjonssamfunnet skulle tas. Derfor befinner vi oss nå i en markedsliberalistisk epoke som kjennetegnes ved at politikerne har gitt opp sin viktigste jobb: Å utforme en strategi for landets utvikling. I stedet er stadig flere politikere blitt diskenspringere med kundeperspektiv.

RESULTATENE AV

dette nederlaget er tragisk. Nedbyggingen av industrien er blant de mest omfattende i Europa, og heies fram hver gang sentralbanksjefen holder sin årstale. Norge er dumpekandidat når det gjelder produktivitet og har svak lønnsomhet. Oljen står for mer enn halvparten av eksportinntektene. Og kanskje verst: Vi ligger godt under gjennomsnittet i OECD-området når det gjelder satsing på forskning og utvikling.

TIDAS KJENNETEGN

er paradoksene. Nordmenn er blant de rikeste og best utdannede i verden, men vi har underskudd på ideer og dynamikk som utvikler ny verdiskaping. Vi har nesegrust akseptert markedsliberalismen, en tro som befaler at enhver virksomhet skal ha visjon, strategi og målstyring. Bare ikke nasjonalstaten, som tvert imot skal være nøytral og beskjeden. Ingen næring eller bransje skal stimuleres mer enn andre. Bortsett fra jordbruket, skipsfarten, næringsmiddelindustrien og smelteverkene. Derfor bor vi et land hvor 70- 80 prosent av næringsstøtten går til jordbruket og fem prosent til forskning. Vi er og blir jegere, fiskere og bønder - reddet av historiens lottogevinster: fossefall og olje.

NORSK HISTORIE

de siste hundre åra kjennetegnes av to hovedlinjer: Likhet og utvikling. På det første området er det oppnådd betydelige resultater. Klasseskillene er redusert, men viktigere: Kvinnene er brakt inn igjen i samfunnet. Når forrige århundres historie skal veies, vil kvinnenes status stå igjen som viktigste og varigste resultat. Det er også gunnen til at Norge i dag - i motsetning til hva alle hevder - er et varmere samfunn enn for 50 år siden.

DEN ANDRE

delen - utvikling - har vi lyktes langt dårligere med. Rett nok kokes det fremdeles metall i norske fjorder, og det bygges ennå et og annet skip på verftene. Men Arbeiderparti-statens satsinger på tungindustri ga oss aldri en bred industriell base som i andre nordiske land. Tvert imot er den nå smalere enn noen gang i nyere tid. En viktig årsak er at vi er kroniske sinker når det gjelder forståelsen av samspillet mellom ny teknologi og næringsutvikling. Det er godt gjort i et land som hadde Sam Eyde, Kristian Birkeland og følgelig Norsk Hydro - selve kroneksemplet på hva som kan komme ut av forskning, dristighet og teft. Hvem ville i dag våget å satse et statsbudsjett på å ta energi ut av lufta?

HELT SVART

er bildet ikke. Vi er langt framme når det gjelder oljeteknologi. Og uten forskerne på landbrukshøyskolen på Ås hadde vi ikke hatt noen oppdrettsnæring. Norske Skog er et selskap i eliteklassen internasjonalt. Men vi mistet mobiltelefonien enda norske forskere var helt sentrale i utviklingen av NMT- og GSM-systemene. Satt på spissen er vi best på fisk og treforedling. Det var vi på 1700-tallet også.

DET MEST

nedslående er likevel at dette knapt er noe politisk tema. Norge er et land med overskudd på kapital og har et høyt kunnskapsnivå. Det er en fantastisk kombinasjon som burde utløse strategier for ny verdiskaping, i hvert fall en omfattende og målbevisst satsing på forskning og utvikling. Men slik er det ikke. I stedet handler norsk politikk om hvordan vi skal fordele den delen av oljerikdommen vi kan bruke uten at sosialøkonomene får feber. Derfor fristes jeg til å lage en norsk vri på et utsagn av Mark Twain: «Da Gud skapte Norge, var han allerede trett. Det forklarer mye.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media