Fleksibel framtid

Framtidas arbeidsmiljølov vil være tilpasset livet som strikkhopp. Den vil være tøyelig og fleksibel og tillate dristige utfordringer, men vil forhåpentlig sikre oss mot knusende krasjlandinger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Colbjørnsen-utvalget, som i forrige uke la fram innstillingen «Nytt millennium - nytt arbeidsliv», forbereder oss mentalt på dette. Utvalget mener at arbeidsmiljøloven må tilpasses en ny tid og gir politikerne gode råd om hvordan. Deres forslag vil få betydning for 2,3 millioner yrkesaktive. Mest sannsynlig også for våre barn og pleietrengende foreldre.

  • Hvorfor endre noe som har gitt oss orden og trygghet i over tjue år? Fordi arbeidslivet har endret seg radikalt siden midten av 70-åra, da den daværende LO-ledelsen og ekspedisjonssjef Kåre Halden i Kommunaldepartementet, utformet arbeidsmiljøloven etter industrisamfunnets behov. Færre av oss jobber ni-til-fire, flere yter tjenester, disse må ytes over større deler av døgnet og i helgene. Flere bedrifter er mer konkurranseutsatte. Kostbare eller stivbeinte arbeidstidsordninger kan være en konkurranseulempe. Færre virksomheter kan basere seg på varig suksess. De må skape nytt hele tida og være i stadig forandring. Glupe it-nerder skiller ikke mellom arbeid og fritid slik som industriarbeideren gjør. Det gjør heller ikke kulturarbeideren eller journalisten. Lærerne har i hundre år tatt med seg arbeid hjem. Vi får stadig flere prosjektnomader som arbeider mot helt andre tidsfrister enn middagstida hjemme. Med mobiltelefon og pc kan vi begynne arbeidet på jobben og avslutte det hjemme.
  • Mange opplever lovens bestemmelser som ei tvangstrøye. Den krever dispensasjon når stuntene skal utføres, når ordrene fosser inn, når du er nesten ved å knekke koden. Og selv om du og din arbeidsgiver er enige, kan klubben, eller Youngstorget, nekte deg en variant som gir klingende mynt og behagelig avspasering. Men først og fremst er loven dyr. Den er blitt et knakende godt forhandlingskort, men også et tveegget sverd, fordi enkelte kompensasjonsordninger for å fravike loven er så dyre at de umuliggjør visse prosjekter. Skulle vi journalister, for eksempel, skrevet all den overtid vi har krav på når vi er ute og reiser, så hadde det aldri blitt noe av reisen. Derfor jenker vi oss en smule, og får oss i stedet en opplevelse og to for livet. Sykehusene går med underskudd, blant annet fordi de har måttet omgå arbeidsmiljølovens bestemmelser gjennom dyre avtaler med legene.
  • Derfor er selv LO innstilt på å endre loven, forutsatt at man har en hånd på rattet. Yngve Hågensen vil selv definere «fleksibilitetsbegrepet». Valgfrihet og ordninger tilpasset individuelle behov er nå gangbar mynt også i Folkets Hus. Riktignok er det motsetninger mellom handelshøyskoleprofessor Tom Colbjørnsen, som ledet utvalget bak den foreliggende innstillingen, og LOs representant, sekretær Evy Buverud Pedersen, på enkelte punkter. Men det er også interessant at LO langt på vei er enig i grunnlaget for endringer.
  • Men det er krefter sterkere enn LO som driver fram behovet for fleksibiliteten. «Formålet er å legge samfunnsforholdene til rette slik at de økonomiske aktørene kan konkurrere mer effektivt på det globale marked,» skriver Nanna Kildal ved Høgskolen i Bergen i en kronikk i Aftenposten i går. Hennes utgangspunkt er hvorfor politikere, som ønsker mindre forskjeller, går «den tredje vei», som bare øker forskjellene. Hun viser til sosiologiprofessor Manuel Castells' trebindsverk «The Information Age», som beskriver hvordan økonomiens omstillingshastighet endrer arbeidslivet totalt. Normalarbeidsdagen og heldagsarbeidet er på vikende front, kort- og deltidsarbeid på frammarsj. Det kan gi opplevelser av både frihet og valgmuligheter, men også av stress og utrygghet, og færre rettigheter, skriver Kildal.
  • Utfordringen for LO og våre lovmakere blir derfor å bryte ned forkalkningene i det gamle lovverket og erstatte den med rammeverk som gir både fleksibilitet og trygghet. Ingen er tjent med at arbeidstakerne brenner seg ut, eller at arbeidet kommer i for sterk konflikt med familieliv og barneoppdragelse. Den nye arbeidsmiljøloven bør utformes slik at den ikke stopper oss i svevet, men garanterer at strikken holder.