Flere veier til fred

Nobelprisene i fysikk, kjemi og medisin har i hovedsak gått til framtredende forskere som har utløst store vitenskapelige framskritt. Fredssaken er snarere politikk enn vitenskap. Fordeling av makt teller ofte mer enn skarpe hjerner og bankende hjerter. Man kan dessuten spørre seg: Går fredssaken egentlig framover i det hele tatt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1990-årene, etter den kalde krigens slutt, har stadig mer effektive nyhetsmedier bragt en strøm av bilder fra mindre, men varme kriger - helt inn i stuene våre.

Kuwait, Rwanda, Bosnia, Kosovo, Sudan, Øst-Timor og Tsjetsjenia er noen av stedene der tusenvis av mennesker er blitt massakrert, lemlestet eller jaget på flukt de siste ti åra. Samtidig er langt flere land i verden demokratiske enn noen gang tidligere i historien.

Men i Sverige, et demokratisk foregangsland, trues innvandrere, homofile og intellektuelle på livet av nynazister. Blir alt ved det gamle? Har ikke generasjoners fredsarbeid nyttet?

Aktivister

Da Alfred Nobel skrev sitt testamente for litt over hundre år siden, var han en av mange som hadde stor tro på at vitenskapelige framskritt og økonomisk utvikling sammen med en fornuftig ordning av forholdet mellom folkene ville trygge tilværelsen for mennesker over hele verden.

Prisene som skulle bære hans navn skulle gå til driftige enkeltmennesker som førte verden i riktig retning.

Kvinnene og mennene i fredsbevegelsen gledet seg; nå ville de fremste blant dem, ofte personer med begrenset politisk makt og små ressurser, få anledning til å konsentrere seg om sin ideelle virksomhet.

Kritikk

Men allerede i 1904 valgte Den Norske Nobelkomité ikke å la prisen gå til en person, men å gi den til en vitenskapelig forening, Folkerettsinstituttet. Seks år senere ble det en viktig institusjon i fredsbevegelsen, Det internasjonale fredsbyrå i Bern, som fikk den store utmerkelsen.

Bertha von Suttner, som selv fikk prisen i 1905, visste at det ikke hadde vært i Nobels tanker at hans fredspris skulle tildeles institusjoner. Både hun og andre av tidas fredsaktivister kritiserte disse pristildelingene, og før annen verdenskrig var de heller ikke vanlige.

Siden ble de langt vanligere; i alt har institusjoner blitt belønnet med Nobelprisen for sitt fredsarbeid 17 ganger.

Mange av pristildelingene har vært oppfattet som ukontroversielle. Priser til Røde Kors, UNICEF eller FNs høykommissariat for flyktninger får ikke mange til å rynke på nesen eller bli fra seg av henrykkelse.

Forhåpning

Internasjonalt samarbeid og organisering har imidlertid stått sentralt i arbeidet for fred etter århundrets to verdenskriger.

Etter den første av dem var det Folkeforbundet og arbeidet rundt det man så på med forhåpning, etter den andre har det særlig vært FN.

Unnlatt

Flere av de enkeltpersonene som har fått fredsprisen siden 1945 har på forskjellige måter vært knyttet til verdensorganisasjonen: Cordell Hull fikk f.eks. prisen i 1945 som «Father of the United Nations», og Alva Myrdal og Alfonso Garcma Robles ble i 1982 belønnet for deres innsats i FNs nedrustningsforhandlinger.

«Fredssaken» har kommet til å dekke flere og flere andre saksområder, og internasjonale organisasjoner, både de som har stater som medlemmer, og slike som du og jeg kan være medlemmer av, spiller viktige roller på de fleste av dem.

Noen vil si at veksten i omfanget av internasjonalt samarbeid i seg selv viser at fredssaken har gått framover. I Europa kan samarbeidet mellom tidligere fiender innenfor dagens EU ses som en klar seier for fredssaken.

Hvorfor har Den Norske Nobelkomite unnlatt å belønne noen av dem som har drevet fram den europeiske integrasjonen med Nobels fredspris?

Uendelig historie?

Den evige fred tilhører sannsynligvis ikke denne verden. I Europa, der den internasjonale fredsbevegelsen i sin tid oppsto, kan det se ut til at de store flertall er ferdige med undertrykkende ideologier eller aggressiv nasjonalisme.

Arbeidet for nedrustning og mot krig, for menneskerettigheter og mot undertrykking, for demokrati og mot diktaturer, fortsetter likevel. Både fredsaktivister, forskere, politikere, diplomater, internasjonale institusjoner og humanitære organisasjoner har roller å spille i det arbeidet.

Men de er avhengige av at det hele tida finnes et bredere engasjement, både for å kunne bidra til en fredeligere utvikling i andre deler av verden og for å motvirke nye trusler mot fred og menneskers frihet her hjemme.

Årets mottaker av Nobels fredspris, Leger Uten Grenser, har på en tydelig måte vært engasjert mot volden og med hjelp til dens ofre i flere av det siste tiårets kriger.

Bak organisasjonens navn står flere tusen selvoppofrende medarbeidere. De er blant dem som driver fredssaken videre.

Artikkelforfatteren er historiker og arbeider ved Nobelinstituttet.

KAMP FOR FRED: En representant for Leger Uten Grenser kjemper mot underernæring i et afrikansk land der krigen herjer.