Flertallspolitikk

Etter tre rødgrønne landsmøter - har vi dem nå?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Du skjønte du var kommet i voksenselskap da Jens Stoltenberg skulle svare på akkurat hvor mange milliarder «mange milliarder» mer til kommunene var. Det var ikke mulig å få så mye som en krone ut av Ap-lederens munn hele helga. Det eneste tallet han nevnte, var flertall. Til gjengjeld er det Stoltenbergs mantra.

Når de rødgrønne kameratene SV og Sp skal bygge katedraler og distriktspolitikk, er det ikke vanskelig å se for seg at Stoltenberg må ta seg en halvtime på yogateppet, mens han messer: Flertall, flertall, flertall.

Riktignok var det tre andre ord som fikk vel så mye oppmerksomhet på Ap-landsmøtet. Mens Tony Blair gikk inn i historien for åtte år siden med visjonen: Utdanning, utdanning, utdanning, gikk partisekretær Martin Kolberg tilbake i historien med: Fagbevegelse, fagbevegelse, fagbevegelse.

Gerd-Liv Vallas og Jan Davidsens retur til sentralstyret fikk de blågule til å skumme rundt munnen av lykke. De kunne knapt bestemme seg for hvilket adjektiv de skulle bruke om LOs tilbakemarsj - gammeldags, udemokratisk eller venstrevridd - og brukte for sikkerhets skyld alle tre. Selv om det nok kan irritere Ap-folk å bli kalt gammeldags av Dagfinn Høybråten, lever de godt med det. Med Valla inne i teltet, har Ap en maktbase som snarere burde skremme partiets to kamerater. Øystein Djupedal var heller ikke sein med å dra opp grenser mot LOs innflytelse i en eventuell regjering. Det skal ikke være tvil om hvor beslutningene fattes.

Etter at de rødgrønne har avholdt sine landsmøter, har man ikke kommet nærmere en felles politisk plattform. Velgerne har ikke fått mange konkrete svar på hvilken politikk en slik regjering vil føre. Ja da, den vil være mot «rasering av velferdsstaten» og «mer til dem som har mest fra før». Den skal slå tilbake «nyliberalismen». Slaget vil stå mellom stor stat og liten stat.

Det er også klart at en rødgrønn regjering vil stanse og dels reversere utviklingen under Bondevik II på noen sentrale områder. Privatisering er et viktig banneord i en slik regjering, både når det gjelder skole, velferd og statlige bedrifter. Steinerskole-eleven Jens Stoltenberg framstilte privatskoler som den rene styggedom i sin landsmøtetale. Og det er heller tvilsomt om delprivatisering av Statoil og Telenor hadde vunnet fram på dette landsmøtet.

Sykehusene vil trolig komme under folkevalgt kontroll, om enn ikke tilbake til fylkeskommunene slik Sp ønsker. Kommunene vil få mer. Arbeidsmiljøloven vil bli endret når det gjelder midlertidige ansatte. Og så er det skatt. De rødgrønne har lovet at skattenivået skal forbli uendret fra 2004. Det vil i praksis bety en økning fra dagens nivå, samtidig som den sittende regjerings skatteløfter naturligvis ikke blir innfridd. Det ligger dessuten an til både gasskraft og oljeutbygging i nord.

Grove regnestykker etter landsmøtene til SV og Sp kan tyde på at en rødgrønn finansminister må ta enda mer fra både de rike og middelklassen hvis løftene skal realiseres. Men det var ønskelister som ble presentert. I regjering vil Ap\'s ansvarlighet senke seg over dem som et vått teppe. Sp vil få noen kroner til sin distriktspolitikk og SV til unga sine - og kanskje et eget Oppvekstdepartement, men Ap vil være gnient med lommepengene. Det ble SVs landsmøte advart om. Ingen måtte tro regjeringsmakt betydde flertall for deres politikk - det var først og fremst retningen de ville kunne påvirke.

Drømmen om flertall kan bli et mareritt i hodet på tre partier. Fordelen for regjeringen er selvfølgelig at den kan gjennomføre sin politikk uten særlig innblanding fra Stortinget. Ulempen er den samme. Mens dagens regjering må tråkle seg fram til brede kompromisser, kan en flertallsregjering gjøre nesten akkurat som den vil. Den kan heller ikke skylde på andre hvis den ikke klarer å gjennomføre sin politikk.

Men akkurat hva den politikken er, vil først bli klart etter valget. Spørsmålet er om partienes valgløfter vil avsløre mer enn en retning. Flertall er ikke en politikk. Og det er politikken som skal ha flertall.