Flertallsvalg i Norge?

Har valgordningsutvalget ikke helt forstått hvordan personvalg fungerer i dagens system?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utredningen om ny valglov har svakheter i faktaframstilling og argumentasjon som en ikke venter fra et offentlig utvalg med store fagkunnskaper og bred politisk erfaring. Spesielt overraskende er det når forhåndskumulerte kandidater sies å være sikret valg. Dette må nødvendigvis være feil når antallet forhåndskumulerte overstiger mandattallet.

I tilsvaret til min kronikk (29.3.) hevder utvalgsleder Sigbjørn Johnsen og sekretær Dag Arne Christensen (10.4.) at dette er utvalget klar over. Men hvordan kan de da i utredningen skrive at: «Opp mot 65 prosent av de som ender opp som kommunestyrerepresentanter er forhåndskumulert, og står dermed på «sikker» plass på de respektive partilistene» (s. 169)? Eller gjentatte ganger si at partiene avgjør 65 prosent av mandatene, velgerne bare 35 prosent?

Tallet 65 prosent forhåndskumulerte skriver seg fra fire kommuner ved valget i 1995. Men i det inngår 16 prosent som var forhåndskumulerte, men sto på lister med flere forhåndskumulerte enn mandater. Dermed blir det ikke 65, men 49 prosent av mandatene som partiene avgjør. Og ser vi på hele landet i 1995, er vi nede i 36 prosent. Velgerne avgjorde altså 64 prosent av mandatene, ikke 35 som det sies i utredningen.

Forvirring

Når mandater til forhåndskumulerte som ikke er sikre, inkluderes i andelen som partiene ifølge utvalget avgjør, velger jeg å se dette som utslag av en forbigående forvirring. Det er selvsagt pinlig for et valglovutvalg å ha gjort en slik feil, men likevel bedre enn alternativet, at det med overlegg har gitt feilaktige opplysninger om partienes og velgernes faktiske innflytelse over personutvelgingen.

Mest alvorlig er det likevel at dette totalt misvisende bildet av dagens realiteter brukes som begrunnelse for forslaget om å svekke effekten av partienes forhåndskumulering dramatisk (bare to skal kunne forhåndskumuleres, og de gis bare 1,2 personstemmer mot nå 2). Konsekvensen ville bli at de uheldige sidene ved dagens kommunevalgordning forsterkes, med kupp fra små velgergrupper og reduksjon av kvinneandelen i kommunestyrene som stikkord.

Likhetstegn

«Hellevik ser ut til å sette et likhetstegn mellom enhver form for personvalg og den ordningen vi i dag har ved norske kommunevalg.» Tvert imot. Poenget er nettopp at dagens norske ordning som videreføres i utvalgets forslag, skiller seg fra opplegget for personvalg vi ellers nesten uten unntak finner, der velgerne bare kan støtte én kandidat. Det er nemlig det ubegrensede antallet personstemmer som åpner muligheten for kupp og skjeve resultater.

Ta følgende tenkte eksempel: Arbeiderpartiet regner med 5 stortingsmandater i et fylke, og nominerer 3 tilhengere og 2 motstandere av EU øverst på lista, for å avspeile den interne uenigheten i partiet. Så organiserer aktivister på ja- og nei-siden retteaksjoner til støtte for «sine» kandidater. Nei mobiliserer 5,0 prosent av velgerne, ja 4,9. Hvis andre velgere ikke retter, eller gir lik støtte til begge kategorier kandidater (for eksempel støtter de fem første), vil resultatet bli at motstanderne tar samtlige mandater. Et «flertallsvalg» med et så skjevt resultat ville utvilsomt skape misnøye, også med valgordningen, og med god grunn.

Mulighet

Eksemplet kan føres lenger: Flertallet av EU-tilhengere på nominasjonsmøtet innser muligheten for kupp, og tar ikke sjansen på å ha motstandere på lista. Resultatet blir dermed en liste som overhodet ikke avspeiler den indre uenigheten i partiet, slik utvalget har tenkt at personvalget skal bidra til.

Konklusjonen er klar: Partiets nominasjonsmøte har langt bedre mulighet for å sikre sosial og politisk representativitet enn velgere som ikke kan forutse konsekvensene av sine rettinger.

Utvalget vil ha en valgordning som er enkel å forstå, og bidrar til at flest mulig deltar i personvalget. Trolig ønsker mange velgere å støtte partiets rangering av kandidater, men forstår ikke hvordan de skal gjøre det. Hvorfor ikke gi anledning til å krysse av for at en støtter partiets rangering? Hva kan være enklere, eller mer demokratisk?