Floker på snoreloftet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det stormer på Nationaltheatret. Nils Johan Ringdals bok til 100-årsjubileet dømmes og fordømmes, det sies at her er mer sladder enn håndfast innsikt, og at det hviler en eim av private intriger over det som skulle være en ode til vår nasjonale scene. Flere skuespillere mener at det må lages en ny bok, siden den Ringdal har skrevet ikke imøtekommer de forventningene de ansatte har hatt til verket.
  • Nå er det ikke uvanlig at det stormer rundt vår hovedscene, og heller ikke at det er oppstandelse bak scenen. Ja, det hadde vært enda større grunn til oppsikt om det ikke hadde blitt debatt om en bok om teatret, når man tar i betraktning hva slags krefter som driver kunsten. Og innenfor en institusjon som har hatt og har sine primadonnaer og sine kunstneriske undermålere, vil det selvsagt også være høyst varierende oppfatninger om hva som til enhver tid skjer og hvilke motiver som ligger bak.
  • Vårt nasjonalteater har gjennom sin 100-årige historie gjenspeilet de dramaene som utspilles i det samfunnet det er en del av. Her har det vært underskudd og underslag, her har det vært brann og gjenoppbygging med tilhørende byggeskandale, her slo de politiske vindene på 70-tallet ekstra kraftig inn, og her kunne et teatersjefsskifte overskygge et statsministerskifte. Her har potentater fra landets politiske og kulturelle elite sittet i styrestolen. Og her har det vært rikelig med kverulanse og forfengelighet, og en lang rekke suksesser og noen fiaskoer. Det skulle bare mangle at ikke alt dette ville bli en historie både til å le og gråte over.
  • Det er ikke mange land som har et nasjonalteater. Hos oss ble det skapt som en del av den nasjonsbygging som preget 1800-tallet, og slik er Nationaltheatret en del av den sosiale veven som kalles «det norske». I dag må det nok sies at teatrets samfunnsmessige betydning er svekket. Mediesamfunnets dramaer er så mangfoldige og kommer menneskene så nær, at teatret blir én røst i en stor og vedvarende rekke av tragedier og farser. For mange vil det nok derfor fortone seg som noe av en dimensjonsforskyvning når en bok om teatret setter både institusjonen selv og forlagsverdenen på hodet.