Flokkmentalitet

Noen tør stå opp og vise seg fram. Andre markerer seg ved å holde igjen. Ja, de er forskjellige, husdyra våre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

INGEN DYR har vel så mye innsikt å gi oss mennesker som hønene. Har du ansvar for en flokk, ser du fort at i dette samfunnet gjelder lover som sanksjoneres ubønnhørlig, i ytterste fall med hakkedøden til følge. Grusomt, selvfølgelig. Men så fascinerende! Med økt erfaring i hønsehold lærer du deg etter hvert å forstå disse lovene, ser at de er regler som er med på å gjøre livet som høne levelig og godt.

For hva møter ikke et slikt samfunn av utfordringer? Den opprinnelige stammen av fire vanlige, hvite høns på gården hjemme fikk i våres tilskudd av tretten eksotiske kyllinger spredt over fem forskjellige slag, alle med særpreget fjærprakt og underlige navn: Rhode Island Red, Orpington, Brahma, Welsumer, Plymouth Rock. Hvordan ville raseblandingen - unnskyld, integrasjonen - gå?

TIL Å BEGYNNE MED lot hjemmehønene som om de ikke så de nye. Kjære, var de noe å legge merke til? Straks alle ble sluppet ut om morgenen, føk hjemmehønene ned i hagen og gjorde seg travle med å kakke korn og pikke biller. Business as usual. No comment.

Etter hvert som nykommerne vokste til, ble situasjonen en annen. Og da de nyes fjærprakt og svulmende volumer for alvor åpenbarte seg rundt sankthans, satte en fase av usikker integrasjon inn.

Først ved at de hvites ignorering avtok. De andre var der. Flukten ned i hagen ble sjeldnere. Ikke at det ikke stadig er viktige ting å gjøre der nede. Men altså ikke bestandig.

Dernest ved at den opprinnelige så sammensveiste hjemmeflokken langsomt viste tegn på oppløsning. Vi kunne undertiden se en og en, eller to og to, i lag med noen av de nye. Av og til, da, og slett ikke for ofte. Men likevel...

SAMTIDIG BLE nykommerne selv spaltet opp. De, som var vokst opp som ett eneste dun-nøste av kyllinger som oppførte seg nøyaktig likt - spiste, løp, sov og kvitret i kor - , begynte å vise individualitet. Først ved at de av samme rase fant hverandre og dannet subkulturer. De to stripete Orpington-hønene ble for eksempel uatskillelige, mens de okergule også gjerne søkte sammen. De bare så på hverandre og sa: Her hører jeg til!

Men så tentes også individualiteten, målt etter hvor langt fra flertallet et individ våger å fjerne seg på egen hånd. Og her kom det virkelig interessante forskjeller til syne.

Den svære, praktfullt brunrøde, hun som skygger for de mindre, fikk mot til å opptre solo, og kunne suverent fjerne seg med opptil 50 meter fra de andre. Mens den vi trodde skulle bli naturlig ledende, den stolte Brahmaputra, den eneste med fjær på sokkene, sjelden våger annet enn å stå stille. Hun sakker sosialt akterut og viser i dag foruroligende tegn til å bli utdefinert.

Hvem kunne forutsi dette?

SOM ET DEFINITIVT TEGN på integrasjon ser vi nå at de to stammene langsomt integreres i én flokk ved at det utvikles en felles flokkmentalitet.

Alle vet vi hva flokkmentalitet er, naturligvis. Det er å følge de andre, gå i samme retning som dem, la seg glede og opphisse i kor med fellesskapet.

Subkulturer definerer seg gjerne gjennom en slik intern flokkmentalitet. Det gjelder høner akkurat som mennesker - journalister, lærere, samfunnsforskere. Det er nettopp ved felles intern atferd at gruppene karakteriseres for hverandre. Aha, en typisk journalist. Ja visst, en Orpington, den der.

MEN SÅ ER DET ALTSÅ at vi ser tegn til framvekst av en felles flokkmentalitet. Hos hønene, i alle fall. Den arter seg slik: Flokken nipper og tipper på tunet, noenlunde samlet. Så bryter høne A ut og legger i vei mot låvebrua. Hvis hun går alene, skjer ingen ting med de andre. Hvis hun derimot får følge av høne B, og rett etter litt nølende også av høne C, da blir det uro. Da legger hele flokken øyeblikkelig i vei for å skifte oppholdssted, som om de er bundet sammen med en strikk. Vips er alle under låvebrua. Bortsett fra Brahmaputra, da, som står tilbake - tung, asiatisk, urørlig. Det er som om hennes vise formaning, «Nei bli her, det er ikke bedre der borte», har mistet sin kraft.

Spørsmålet er da: Hva karakteriserer høne A? Eventuelt høne B? Rollen eller personligheten? Egenskaper eller situasjonsgitte tilfeldigheter? Ja, hva skal til for at en utbryter blir til en veiviser?

Og problemets revers: Hvilken kraft utøver den som står i ro når flokken først kommer i bevegelse? Er hun taperen som gnåler - eller vinneren i det lange løp?

FLOKKMENTALITETENS evige gåter - jeg kjenner ikke noen som kan gi bedre innsikt her enn våre kjære høns.