Flower power

Nadia, Jeanette, Kadra, Shakil, Daha og Renate skaper i dag norgeshistorie på Jernbanetorget i Oslo klokka 15.00.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MED FLOWER POWER-spirit, glimt i øyet og kulturkonflikter oppover ørene har en ny generasjon endelig greid å komme på dagsordenen og fått til en bred og nødvendig samfunnsdebatt. Uansett hvordan det kommer til å gå med demonstrasjonstoget i dag, har vi greid det. Ut av fordommene, kritikken og kulturkonfliktene har en generasjon som tilhører det moderne, flerkulturelle demokratiet, greid å bryte gjennom og vise hva de er gode for. Liker dere dem? Så ta imot dem, for de tilhører vår egen framtid. Vi har grått, ledd, vært rasende, redde og modige denne uka. Men ikke et sekund har vi tvilt på at det vil komme noe positivt ut av dette til slutt. For alle. For min egen del startet debatten som en fleip på humorscenen, og det endte opp som Norges første flerkulturelle demonstrasjonstog for barn og unges rettigheter. Hva har skjedd? Skjelettene ramler nå ut av skapene, etter en fortiet og undertrykt debatt. Dette har ført til en åpenhet Norge tidligere aldri har sett maken til. Når til og med Abid Raja fra World Islamic Mission sier til Valgerd Svarstad Haugland i «Holmgang» at han gjerne vil ta med seg menigheten og gå i demonstrasjonstog for «menneskets frie valg» - da har noe skjedd!

NOEN ER ENGSTELIGE for at rasismen og intoleransen skal øke, fremmedfrykten bli stuerein og avstanden mellom folkegruppene vil vokse. Til dere vil jeg si: Det trenger dere ikke å frykte. Min overbevisning har hele tida vært at det både finnes ressurssterke innvandrere og «innfødte» i dette samfunnet, som har lengtet etter en mulighet til å ikke lenger forbli fremmede, men likeverdige deltakere i samfunnsdebatten. Men det hele startet hos barna for tjue år siden. De som vokste opp i et samfunn som hadde åpnet opp for innvandring, men som aldri gjorde noe for å skape et likestilt, flerkulturelt demokrati. I TV, radio og i aviser har vi sett og hørt folk snakke. Med en, to og ti tunger. Nå når standpunktene er presentert, holdningene har fått ansikter og utfordringene levert, kan vi ta refleksjonen, forandringen og skrittene videre. «Drapet på Fadime begynte den dagen hun ble født.» Dette var erkjennelsen som måtte til for å få oss til å handle nå, og ikke om 20 år, da ting liksom skulle bedre seg og holdninger «dø» ut med dem som framførte dem. Sannheten er at det er de unge som dør, eller betaler en svært høy pris for ikke å kunne definere hvem de er. Det er dette det hele handler om. Unge menn og kvinners rett til å velge sine egne liv.

VI VET AT det ikke har vært en selvfølge. Vi har hørt om det lenge. Grusomme drap, frykt, press og konflikter. Redde barn og ungdommer som er blitt nødt til å fortelle om sine lidelser for at noen skulle forstå. Ut fra avisspaltene og TV-skjermene vil disse modige ungdommene nå kreve å bli hørt. De krever å bli hørt som mennesker - ikke som en flimrende del av mediebildet som opprører oss den ene dagen, men er glemt dagen etter. Mange har allerede kalt dette for et ungdomsopprør. Noen mener det er et feministisk opprør. Andre igjen har kalt dette revolusjon. I så fall er det en rosenes revolusjon. I dag skal vi dele ut roser, for denne demonstrasjonen er ikke for ei bestemt gruppe eller et bestemt kjønn. Den er for alle mennesker som er blitt utsatt for et menneskesyn som har hindret dem i selv å velge sine liv.

DEN SISTE UKAS hendelser har gjort oss mer bevisst enn noen gang på hva det koster for unge mennesker å hevde de rettighetene vi tror vi er enige om. Det har vært ei tøff uke. Det har ikke vært lett for noen som har deltatt i denne debatten, enten det har vært ungdommer, innvandrerorganisasjoner, politikere, religiøse ledere eller andre. Men vi har alle vært med på å få til en ny åpenhet i vårt samfunn, en åpenhet vi så sårt har behov for. Selv om det er stor avstand mellom standpunktene som har kommet fram, er erkjennelsen av at noe må gjøres, verdt hele prosessen. Gi disse ungdommene støtte. Gi dem deres kjærlighet. Roser og omsorg. I dag skal de få det. Men det aller viktigste, lytt til det de sier.