Fløyelsrevolusjon?

I dag er det tillyst nye massedemonstrasjoner i Beograd. Milosevic-regimet vakler, og opposisjonen er i ferd med å samle seg. Det folkelige opprøret likner til forveksling på forløpet som førte til kommunismens fall i Øst-Europa for ti år siden. Men er det noen grunn til å tro på en fløyelsrevolusjon på Balkan?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den serbiske opposisjonen kjemper en desperat kamp for å kaste det siste post-totalitære regimet i Europa på skraphaugen. Den ytre rammen er nesten identisk med opptakten til den vellykkede regimeendringen i Tsjekkoslovakia desemberdagene i 1989. Men det er lite som tyder på en snarlig forestående fløyelsrevolusjon på Balkan. Det skyldes ikke minst den serbiske opposisjonens strategi. Når opposisjonen nå krever Milosevics hode på et fat - og tror at det i seg selv er en garanti for demokrati i Serbia - bør den bruke mer tid til å se hva som gjorde regimeendringsprosessen i Tsjekkoslovakia og Polen i 1988- 90 til de mest vellykkede regimeoverganger i vårt århundre.

  • Massedemonstrasjonene i Prahas gater i desemberdagene 1989 samlet daglig 200 000- 300 000 mennesker. Men det som fra utsiden kunne se ut som ukontrollerte masseopptøyer, ble drevet fram av en meget bevisst baktropp: Tsjekkoslovakias intellektuelle. Fra det lille teatret Laterna Magica klarte opposisjonen raskt å danne en felles aksjonsgruppe, Borgerforum. Strategien ble lagt av den innerste kretsen rundt Vaclav Havel, budskapet ble brakt ut gjennom Prahas viktigste talerstol disse førjulsdagene; balkongen utenfor lokalene til avisa Svobodne Slova. Borgerforum ledet massemobiliseringen, og hadde i tillegg et klart definert program. Og det er i dette programmet, og i strategien bak, man må lete for å forstå suksessen bak fløyelsrevolusjonen.
  • Opposisjonen var seg nemlig bevisst en del faktorer som skulle vise seg å bli helt avgjørende i forhold til å presse det sittende kommunistregimet til reformer: For det første visste opposisjonen at skulle den få det gamle regimet i tale, måtte den moderere sine krav, og den måtte flytte den politiske kampen fra gata og til forhandlingsbordet. For det andre måtte det gamle regimet være sikret politisk tilstedeværelse i det nye regimet. Det måtte skapes inntrykk av at kommunistene fortsatt hadde makt og innflytelse. For det tredje måtte avtaler og kompromiss institusjonaliseres. Alt annet ville lett la seg reversere med nye makthavere. Og til sist: Nedbyggingen av de gamle maktstrukturene måtte skje parallelt med oppbygging av nye demokratiske strukturer. Bare på den måten ville man sikre seg mot et farlig maktvakuum. Kort sagt: Vaclav Havels geniale strategi var å akseptere det «spill» som ble avtalt med makthaverne, for seinere å slå dem i deres eget spill.
  • I Beograd ser det nå ut til at opposisjonen endelig har klart å samle seg om et felles opprop, etter uker med splid og egenmarkeringer. «Stabilitetspakten for Serbia» har fått støtte fra opposisjonspartier som tidligere var splittet - blant dem Vuk Draskovic fra Det serbiske fornyelsespartiet og Zoran Djindjic i Alliansen for forandring. Men fortsatt er det mer enn uklart hvordan opposisjonen skal kaste Milosevic-regimet. Den har ingen strategi for hvordan kampen kan flyttes fra gata og til forhandlingsbordet. En forhandlet overgang, hvor regimet føler at det er sikret en politisk tilstedeværelse, viste seg å bli den avgjørende suksessfaktor både i Tsjekkoslovakia, og ikke minst i Polen gjennom den såkalte Rundebordskonferansen.
  • Opposisjonen i Serbia skiller seg også fra den tsjekkiske opposisjon i den forstand at den ikke representerer noe tydelig, reelt politisk alternativ til det sittende regimet. Den legitimitetskrisen det tsjekkiske kommunistpartiet opplevde - og som til slutt felte det - kan bare forstås på bakgrunn av at det eksisterte to konkurrerende politiske kulturer side om side; en kommunistisk kultur forvaltet av makthaverne, og en tydelig pluralistisk, liberal politisk kultur forvaltet av opposisjonen. I Stabilitetspakten for Serbia er et sentralt element at både makthaverne og opposisjonen skal fraskrive seg politiske ambisjoner og at det skal dannes en overgangsregjering av teknokrater. En slik utydeliggjøring av den politiske opposisjonen skremmer neppe vannet av det seiglivede Milosevic-regimet.