PÅ FLUKT: «Armin» prøver å komme seg ut av Norge. Målet er Spania. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
PÅ FLUKT: «Armin» prøver å komme seg ut av Norge. Målet er Spania. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Flukten fra Norge

16 år gammel flyktet «Armin» fra Afghanistan. Nå er han på flukt igjen, denne gangen fra norske myndigheter.

(Dagbladet): Bladene regner i den kalde oktobervinden. På en busstopp i en anonym småby et sted i landet stiger «Armin» inn i bussen som skal frakte ham over riksgrensa til Sverige.

For to år siden flyktet han til Norge fra Afghanistan. Nå er han blitt 18, og flykter igjen – ikke fra Taliban, men fra norske myndigheter.

–Da avslaget fra UNE kom, skjønte jeg at jeg måtte dra med en gang, ellers kommer politiet, og tvinger meg til Kabul, sier 18-åringen på gebrokken dialekt.

EIER LITE: I sekken har «Armin» pakket det aller viktigste: Noen klær, papirene sine, og en laptop. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

I sekken han har slengt over ryggen, er det lille han tok med seg da han rømte fra asylmottaket: Noen klær, ID-papirer og en laptop.

Det er afghanske jevnaldrende i blant annet Sverige, Tyskland og Belgia som skal hjelpe ham på flukten gjennom Europa. Første steg er å komme seg over til Sverige uten å bli oppdaget.

Bussen passerer helt uhindret forbi grensa og skiltene med «Tull», akkurat slik kompisene har forklart.

Det er ikke uten grunn at ruta i denne delen av landet omtales som en populær rømningsvei for asylsøkere på flukt.

Tollvesen og politi kontrollerer nesten aldri biltrafikken ut av landet, bare på vei inn.

Målet er Spania.

Her praktiseres angivelig ikke Dublin-ordningen, som innebærer at «norske» asylsøkere skal sendes tilbake til Norge dersom de pågripes andre steder i Europa.

Dessuten kjenner «Armin» jevnaldrende i Spania som også har rømt fra Norge.

–Spania vil ikke sende oss tilbake til Norge, fordi de vet at vi da sendes til Kabul, og at det ikke er trygt for oss. Bare se på nyhetene! Det er umenneskelig. Norge bryter menneskerettighetene, hevder 18-åringen.

130 oktoberbarn i kø

De kalles oktoberbarna, de 130 afghanske 17-åringene som fyller 18 år mellom september og desember i år, og som UDI nå vil sende ut.

Da flyktningbølgen slo innover Europa høsten 2015 valgte mange av dem å reise til Norge som 16-åringer.

Siden har de bodd på asylmottak med midlertidige oppholdstillatelser i påvente av at de skal bli voksne, slik at de kan returneres til hjemlandet uten at Norge bryter menneskerettighetene.

Noen av dem blir pågrepet av politiet rundt 18-årsdagen og tvangsreturnert til Kabul, som regnes som trygg av norske myndigheter.

Venter på Trandum

PÅ «DEATH ROW»: Afghanske Raaes har resignert med at han nå sitter på det han selv omtaler som «death row» - altså utlendingsinternatet Trandum. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

En av dem er Raees Ahmadzai (18).

Afghaneren ankom Norge på 16-årsdagen i august 2015, og trodde det var hans lykkedag.

Nå sitter han på Trandum og venter på flyet som skal ta ham hjem til Afghanistan, bort fra livet han har hatt i Norge de siste to åra.

–Jeg verken kan eller vil gråte foran andre. Men hele kroppen min vrenger seg av sorg og frykt over tanken på hva som venter i Afghanistan, sier han.

18-åringen hevder familien hans er i en blodfeide, og frykter han blir drept av familiemedlemmer dersom han returnerer til hjemlandet.

–En mann blir drept, og så må drapet hevnes. Slik har det pågått i generasjoner. Om jeg nå drar tilbake til familien min, frykter jeg at jeg blir drept. Men jeg er enda mer redd for at mamma og søsknene mine må lide for at jeg nå kommer tilbake, sier han.

Hendene skjelver, og joggeskoene tapper kontinuerlig i gulvet. Men han smiler.

–Smilet er min hjelper – og min fiende. Det at jeg alltid smiler i kontakt med andre mennesker, er nok grunnen til at UDI ikke trodde på historien min om at livet mitt, og livene til familien min, er i fare i Afghanistan. De tenkte at en som smiler hele tida, ikke kan være redd, sier 18-åringen.

Forverret sikkerhetssituasjon

Statistikk fra Politiets Utlendingsenhet (PU) viser at 276 afghanere er uttransportert av politiet fra Norge fram til utgangen av september.

Få andre land i Europa tvangsreturnerer like mange – til tross for at flere rapporter tyder på at sikkerhetssituasjonen i landet stadig blir verre.

I LUFTEGÅRDEN: Bildet viser asylsøkere som venter på utsending i luftegården på Trandum i 2016. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix Vis mer

Svært få - bare åtte - enslige mindreårige har søkt om assistert retur tilbake til hjemlandet i år.

Det til tross for at staten lokker med 42000 kroner og betalt hjemreise.

–Det er nok flere og sammensatte grunner til at så få velger å ta imot denne støtten, men vi tror det har sammenheng med at mange har investert mye i å komme til Norge og har et veldig sterkt håp om å få bli, til tross for at saken har blitt vurdert grundig av norske myndigheter, sier områdeleder Line Schei Mogenstad i UDI.

I stedet velger mange å rømme fra mottakene. Fra september i fjor til september i år, har totalt 223 enslige mindreårige afghanere forsvunnet fra norske mottak, opplyser UDI.

109 av dem er funnet igjen av politiet i andre europeiske land som har varslet Norge, men 114 andre har UDI null kontroll over.

De kan leve skjult i Norge, eller de kan ha flyktet til andre europeiske land. Politiet har advart asylsøkere mot å gå under jorda på denne måten - og opplyser til Dagbladet at det i utgangspunktet kan straffes med bot eller fengsel.

Ahmadzai har tenkt mye på hvorfor han ikke stakk av når han kunne.

- Men Dublin-avtalen er jo sånn at om jeg blir stoppet noe sted i Europa, vil de sende meg tilbake til Norge, og så Afghanistan. Livet er som et fengsel, jeg ser ingen vei ut, sier han.

Han vrir seg i stolen på besøksrommet på Trandum.

Klarte og flykte

Omtrent samtidig har «Armin» kommet seg uoppdaget over riksgrensen til Sverige etter et døgn på reisefot.

Nå trekker han glidelåsen igjen på parkasen og prøver å holde varmen der han trasker gjennom svensk skogslandskap med sekken på ryggen.

Kompisene som hjalp ham å planlegge flukten, sa at det bare var en kort gåtur før neste etappe.

Den viste seg å være fem ganger lengre enn forespeilet.

Biler suser forbi, men ingen stopper for å tilby skyss.

–Det er kaldere i Sverige enn i Norge, sier han, og håper at han slipper å sove utendørs i høstkulda denne natta.

–Jeg er redd for å bli tatt. Hvis jeg er ute alene i natta kan det hende politiet stopper meg, og da kan de sende meg tilbake til Norge.

–Du kunne fått ganske mye penger av den norske stat hvis du bare hadde reist til Kabul?

–De har sagt at jeg får penger hvis jeg drar tilbake til Kabul, men jeg trenger ikke penger. Det er ikke trygt i Kabul, og jeg har ingenting der, sier 18-åringen.

Truet av Taliban

Han vokste opp i Nangarhar-fylket i Afghanistan, som er en av to provinser UDI mener er utrygge.

Der skal han ha blitt truet på livet av terrororganisasjonen Taliban, som ifølge en rekke ideelle organisasjoner har strammet grepet om landet de siste to åra.

Han er overbevist om at de vil drepe ham hvis han returnerer til hjemlandet, blant annet fordi hans far har jobbet for afghanske myndigheter.

–Taliban har allerede tatt min far. Vi aner ikke om han er i live eller ikke, sier 18-åringen.

I avslaget fra UNE, som Dagbladet har lest, bestrider verken UNE eller UDI historien. UDI mener han har rett på beskyttelse, men sier likevel nei til søknaden om asyl fordi de mener han kan henvises til internflukt.

Det er det blitt lettere å gjøre etter et vedtak Stortinget gjorde 1.oktober i fjor. Da ble det såkalte rimelighetsvilkåret for internflukt fjernet, noe som ifølge UDI har fått store konsekvenser for særlig mindreårige afghanske asylsøkere.

Under press

Enkelt forklart betyr regelendringen at det ikke lenger må være «rimelig» å henvise noen til andre deler av hjemlandet enn de opprinnelig kom fra.

Det gjør altså ikke noe at Armins eget hjemfylke er utrygt - ettersom han kan sendes til hovedstaden Kabul i stedet.

Lovendringen har, i kombinasjon med adgangen til å gi midlertidige oppholdstillatelser og endrede landvurderinger, ført til økt bruk av midlertidighet for enslige mindreårige fra særlig Afghanistan.

Før rimelighetsvilkåret ble fjernet fikk disse personene som hovedregel innvilget en tillatelse, mens de i dag ofte får en tidsbegrenset tillatelse fram til de blir 18 år, opplyser UDI.

–Barnets beste blir ikke tatt hensyn til overhodet når det gjelder disse barna. Hadde de fått saken sin behandla før rimelighetsvilkåret bortfalt, ville de fått beskyttelse. I stedet blir de henvist til internflukt i Kabul, hvor de da vil være uten nettverk, familier og mulighet til å skape seg et liv, sier Ine Johannesen i Vergeforeningen.

Hun forstår godt at mange velger å gå under jorda.

–De rømmer fordi de er livredde for retur, og fordi de veldig godt vet hvor farlig situasjonen er, sier Johannesen.

Skuffet over Ap

Denne uka arrangerte organisasjonen demonstrasjon for oktoberbarna utenfor Stortinget.

Parallellt jobber politikerne i Ap med et forslag som kan føre til mindre bruk av midlertidige tillatelser blant de enslige mindreårige.

Det synes Johannesen er positivt, men for seint.

–Det er altfor seint for oktoberbarna, novemberbarna og desemberbarna. Det vil ikke ha noen betydning for dem, og det er nå de fleste skal ut. Dessverre har ikke Ap vært lydhøre for våre innspill tidligere, sier hun.

Enkelte juseksperter har beskyldt den norske opphevingen av rimelighetsvilkåret i utlendingsloven for å være i strid med folkeretten.

Det samme mener blant annet Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS).

– Det virker som om det bare er regjeringen, med Arbeiderpartiet og Senterpartiet sin støtte, som mener at dette er i tråd med flyktningkonvensjonen, sier fungerende politisk rådgiver Mona Reigstad Dabour i NOAS.

Frp-statsråd Sylvi Listhaug står imidlertid for avgjørelsen.

– Alle innstramningsforslagene regjeringen la frem var grundig redegjort for i innstramningspakken, og vi mener helt klart at alle disse var innenfor våre internasjonale forpliktelser. Når det er sagt er det opplagt for meg at dersom det er trygt i andre deler av ditt eget hjemland, må du reise dit før du legger ut på reise for å komme til Norge, sier hun om regelendringen.

Hun sier hun forstår engasjementet for oktoberbarna, men understreker at politikere ikke kan la seg styre av enkeltsaker.

- Selv om jeg forstår mye av det engasjementet og hvorfor folk reagerer, er det viktig å understreke at jeg og politikere ikke har noe med behandlingen av enkeltsaker å gjøre. Som politiker skal du tenke på landet vårt og sikre en bærekraftig innvandring til Norge, sier hun til Dagbladet.

Ulike skjebner

Et tog suser stille inn mot en ikke navngitt togstasjon i Sverige.

«Armin» står alene på perrongen. Han er oppgitt og skuffet.

–Hvis Kabul liksom var trygt for meg, kunne jeg bare ha dratt dit med en gang. Det er bare halvannen time unna hjembyen min. Hvorfor skulle jeg ha risikert å komme helt til Norge hvis Kabul var trygt?

Han kaster ut med hendene i den svarte svenske natta.

–Sylvi Listhaug kan tenke selv: Ville hennes egne barn ha reist fra henne, fra familien sin, hvis de ikke var helt nødt?

Noen dager seinere skal han krysse grensa til Tyskland – utmattet av søvnmangel og politifrykt – men akkurat nå er det utfordring nok bare å komme seg ut av Sverige.

REDD: Når Dagbladet snakker med "Armin" noen dager etter at han har flyktet fra Norge, befinner han seg i Tyskland. Han opplyser at han ikke har sovet på flukten fordi han har vært så redd for politiet. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

– Er det toget jeg skal ta?, spør han, og prøver å tyde de svenske stedsnavnene på tavla.

Etter litt om og men går han om bord, mens toget forsvinner i den svarte, svenske natta.

Det eneste han vet sikkert, er at han ikke skal hjem.

Rådvill

Tilbake på utlendingsinternatet Trandum kan man se flyene lande og lette på rullebanen på Gardermoen, like ved.

Ahmadzai vet ikke hva han skal gjøre når han først kommer tilbake til det krigsherjede hjemlandet.

–Det er en ting jeg lurer på: Hvis Norge hele tida ville sende meg tilbake til Afghanistan. Hvorfor gjorde de det ikke med en gang? Nå har jeg bodd her i to år. Jeg har fått håp i livet mitt, jeg har lært hva det vil si å være menneske … Det hadde vært bedre å sende meg hjem med en gang. Nå er hele livet mitt ødelagt, sier han.

Om bare noen dager skal et fly med ham på forlate Gardermoen lufthavn i retning Kabul. Det eneste han vet, er at skjebnen er uviss, og at den er i landet han forlot.