Flukten fra Swat

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HELT SIDEN DEN SOVJETISKE invasjonen i Afghanistan i desember 1979 har innbyggerne i Swatdalen og områdene rundt tatt imot afghanske flyktninger. De har gitt dem husly, mat og jobber. Nå er det Swat-innbyggerne selv som trenger hjelp, etter å ha blitt tvunget på flukt.

Mens kampene mellom den pakistanske greina av Taliban og regjeringshæren øker i styrke, tiltar også flyktningstrømmen. Siden kampene startet 2. mai er mer enn 510 000 flyktninger registrert. Ifølge pakistanske myndigheter skal 1,3 millioner mennesker ha flyktet fra de nordvestlige delene av Pakistan siden konflikten der begynte sommeren 2007.

DISSE INTERNFLYKTNINGENE kommer i overfylte sykkeldrosjer, biler, busser og lastebiler, på sykkel eller til fots. De forteller om Talibans misgjerninger, som brutale drap, henrettelser, pisking, tvangsrekruttering og brenning

av skoler og politistasjoner. Men mange sier også at en del talibanledere oppførte seg mer som moralpoliti enn som brutale undertrykkere. Folk ble bedt om

å gå i moskeen for å be i stedet for å sitte på tehuset. Mange ble også oppfordret til å oppgi navn på tjuver og på folk som hadde tilegnet seg jord på ulovlig vis i området, slik at disse kunne straffes etter de islamske sharialovene.

Den store masseflukten startet i begynnelsen av mai da den pakistanske militærmakten innledet sin offensiv mot Taliban. Mange har flyktet av frykt for å havne i kryssilden mellom de stridende parter. Mange har fått sine hus

og landsbyer lagt i ruiner under kampene. Familie og nære venner er blitt drept. Ødeleggelsene skal være enorme. Flukten fra kampområdene til redningen lenger sør har vært dramatisk og strabasiøs, og flere skal ha omkommet eller blitt syke underveis. Nå sies det også at Taliban har minelagt veier ut fra kampområdene, slik

at det skal bli vanskelig for sivile å flykte.

ET STORT PROBLEM er at det ikke fins uavhengige journalister inne i kampområdene og at det derfor ikke kommer ut pålitelig informasjon. Det vi vet er at de pakistanske militære gikk hardt fram de første dagene under offensiven – blant annet med intense flyangrep. Dette rammet også sivilbefolkningen hardt. Nå sier pakistanske myndigheter at de gjør alt for å unngå sivile tap, men det er altså ikke mulig å få bekreftet slike utsagn, heller ikke ved hjelp av øyenvitneskildringer.

For hvem vet om livredde internflyktninger med traumatiske opplevelser tør å si sannheten når de møter pakistanske og utenlandske pressefolk? De er avhengige av myndighetenes velvillighet og hjelp. Det er mindre farlig å legge skylda for all djevelskapen de har opplevd på Taliban. I slike tilfeller står reporterne overfor det evige dilemma – hvor troverdig er enkildejournalistikk?

Uansett står pakistanske myndigheter nå overfor voldsomme utfordringer. De aller fleste av flyktningene er pasjtunere, den samme etniske gruppa som Taliban tilhører. Mange av dem har tidligere vært kritiske til pakistanske myndigheter og støttet Taliban, noen ganger av ideologiske og religiøse grunner, andre ganger av det de har oppfattet som det beste av to onder.

KLARER PAKISTANSKE myndigheter å takle den store flyktningstrømmen, vil det gi dem mye godvilje. Men det er flere ting som står på spill. Hvis militæroperasjonen mot Taliban fører til økende sivile tap og ødeleggelser, vil det igjen føre til raseri og fortvilelse blant flyktningene. Det handler ikke minst om at de forhåpentligvis skal tilbake til sine hjemsteder.

De fleste av internflyktningene har måttet forlate alt de eide og har bare fått med seg det de har klart å bære. Mange har slekt og venner utenfor Taliban-kontrollerte områder og har fått tilhold hos dem. Rundt 30 000 er plassert i teltleirer, men også dette antallet øker fra dag til dag. Nye telt reises hele tida.

Pakistans president Asif Ali Zardari gikk i går ut med bønn om internasjonal hjelp for å løse flyktningkrisa i landet. FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, har også bedt FNs medlemsland om å bevilge penger og gi humanitær støtte. FN starter nå ei luftbru for å få inn forsyninger til de mange flyktningene.

TIDLIGERE I UKA bevilget USA drøye 31 millioner kroner i hjelp til internflyktningene fra Swatdalen og de omkringliggende områder. Tatt i betraktning hvor mange milliarder USA bruker på krigføringen mot Taliban i nabolandet Afghanistan, er dette bare småpenger.

Det er viktig at både USA og andre giverland virkelig åpner pengesekken for de pakistanske internflyktningene. Her er det heller ikke bare snakk om å vise medmenneskelighet.

Hvis flyktningene føler at både det pakistanske og det internasjonale samfunnet hjelper dem, vil Taliban ha mistet et viktig argument for oppslutning og nyrekruttering. Slike virkemidler er trolig langt mer effektive enn mer våpenbruk.