Flygende engel

Navn: Tamara Z. Egelund Alder: 60 Yrke: Ildsjel

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Latvia kaller de henne «flygende engel». I ni år har hun vært ildsjelen bak flylaster med mat, leker, klær, medisiner, skole- og sykehusutstyr og mye, mye mer fra Norge til denne nabostaten vår i Baltikum som både geografisk og kulturelt står oss nær, men som på grunn av Jernteppet og den kalde krigen ble begravd under et teppe av likegyldighet og glemsel.

Tamara hadde ikke glemt. Hun flyktet fra Latvia sammen med foreldrene og fem søsken i 1944. Moren var politisk aktiv og fikk tilfeldigvis vite at både hun og den øvrige familien sto på kommunistenes dødslister. Fra hjemmet i landsbyen Bene dro de med hest og kjerre ut til kysten hvor de på uforståelig vis kom seg om bord på troppetransportskipet «Donau» som var fylt med sårede tyske soldater som skulle hjem fra fronten.

  • Etter seks år i tyske flyktningleirer kom Tamara og familien til Norge i 1951. Det skyldes at faren var lege, noe Norge trengte. Etter en omflakkende tilværelse, blant annet på Lista og på Sunnmøre, kom hun til Oslo og begynte å studere filologi. Ved et tilfelle kom hun til å se et oppslag om at SAS trengte «sommerfugler», ferievikarer for flyvertinner, og dermed var hennes skjebne beseglet. Siden har hun fløyet, i mange år som purser, før hun nylig gikk av med pensjon.
  • Tamara besøkte sitt opprinnelige fedreland like etter frigjøringen og oppdaget en nød som var ganske forferdelig. Dermed satte hun i gang: Hun gikk til SAS Norge og fikk løfte om gratis fly. Hun fikk flymannskap og bakkemannskap til å jobbe gratis. Statoil og andre oljeselskaper har sponset drivstoff, hun har fått ettergitt flyplass- og overflygingsavgifter - og ikke minst: Hun har fått gaver fra SAS-kolleger og store, norske firma til å fylle fly hvert eneste år. Hun har sendt 18 trailere med tannlegestoler, sykehus- og skoleutstyr - og snekkermaskiner. Hun har fått Rotary-klubber til å gi penger til en skolebuss og nye vinduer på skolen. Ni norske sparebanker har gått sammen for å kjøpe kommunehuset i Bene, etter at administrasjonen var kastet på gata da de opprinnelige eierne av huset kom og krevde det tilbake.
  • I løpet av de ni åra er forholdene for folk flest blitt noe bedre, men fortsatt er behovet for hjelp enormt. Tamara sier at nesten like viktig som den materielle hjelpen, er den immaterielle. Hvert år er mange barn og noen voksne fløyet til Norge hvor de har bodd ei uke hos vertsfamilier som ofte har fortsatt å hjelpe etter at de har dratt tilbake. Barna får nye og høyere mål.
  • - I Norge har de sett at det umulige kan bli mulig, sier Tamara og spør om jeg vet om noen som trenger en verkstedsbygning med plass til 600 ansatte.