Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

FN-Ola går til sjøs

Norske infanterister gjorde en kjempejobb som FN-soldater i Sør-Libanon. Er det like lurt å sende marinesoldater?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORSKE FN-SOLDATER har vært dypt savnet blant sivilbefolkningen i den østlige delen av Sør-Libanon siden tilbaketrekningen i 1998. Nå skal norske soldater etter planen tilbake til denne urolige delen av verden, men denne gangen er det Sjøforsvaret som skal i ilden, bokstavelig talt.Det er ingen misunnelsesverdig oppgave de norske marinesoldatene om bord på fire missiltorpedobåter (MTB-er) får. De skal patruljere havområdet utenfor Libanons kyst og stanse eventuelle skip som bringer med seg våpen til den sjiamuslimske Hizbollah-geriljaen. Dette er en del av FN-mandatet, nedfelt i Sikkerhetsrådets resolusjon 1701. På samme måte skal FN-soldater som overvåker grensa mot Syria sørge for at ingen våpen smugles inn landeveien derfra. Hizbollah skal altså i teorien hindres i å bygge opp nye våpenlagre, og det er jo bra. Men verken soldatene fra den libanesiske hæren eller fra den planlagte FN-styrken, som skal stå på bakken i Sør-Libanon, skal avvæpne Hizbollah. Geriljasoldatene får lov til å gå under jorda og gjemme unna sine våpenarsenaler. Noe annet tør ikke den libanesiske regjeringen - først og fremst av frykt for borgerkrig.

MARINESOLDATER fra Norge og andre land må altså ta støyten. Faren for å komme i kamp dersom man border et skip fullastet med våpen til Hizbollah, er så absolutt til stede. I tillegg har Hizbollah-geriljaen trolig flere iranskleverte bakke til sjø-raketter av typen C-802. Det var en slik rakett som traff et israelsk krigsskip utenfor Beirut i sommer og drepte fire av mannskapet.Det reiser seg rekke spørsmål angående det planlagte norske engasjementet. Israelerne overvåker kontinuerlig kysten utenfor Libanon og helt fram til Kypros lenger vest. Er det israelske etterretningsopplysninger som skal være retningsgivende for når marinefartøyer i FN-tjeneste skal aksjonere? Og hvem skal eventuelt støtte FN-skipene dersom de kommer i kamp? Er det israelske krigsfartøyer? Fra libanesisk hold kan man neppe vente særlig støtte, for Libanons marine er ikke akkurat noen maktfaktor i Midtøsten.

DE MER ENN 25 000 norske FN-soldatene som tjenestegjorde i Sør-Libanon fra 1978 til 1998, var både populære og dyktige. Med blålua på hodet var de fredssoldater av ypperste merke, på langt nær offensive nok sett med israelske øyne, men i stand til å forhindre konfrontasjoner, takket være sunt norsk bondevett. De spurte først og skjøt eventuelt etterpå. På den måten fikk de tillit i befolkningen, og det gjorde også at de flere ganger ble tipset om at aksjoner fra fiendtligsinnede enkeltpersoner eller grupper var på gang. Det sparte trolig norske liv.

DET FAKTUM AT 17. MAI hvert år feires av lokalbefolkningen i landsbyen Ebel es-Saqi, der det norske hovedkvarteret lå i mange år, viser med all tydelighet hvilke spor nordmennene har etterlatt seg. Et godt forhold til sivilbefolkningen var et norsk varemerke i Sør-Libanon. De rundt ett hundre norske marinesoldatene som etter planen nå skal til Libanon, får intet slikt lokalt miljø å operere i. De må imidlertid forholde seg til libanesiske fiskere, som kanskje av og til vil ta en ekstrajobb som våpenkurerer for Hizbollah. Slikt kan det bli bråk av.Det er ikke verdens mest moderne MTB-er Norge sender til Libanon; de er i ferd med å bli utrangerte, men fullt operative, ifølge den norske forsvarsledelsen. Fra den politiske opposisjonen er det bemerket at mange av de norske marinesoldatene som eventuelt skal til Libanon, er midt i førstegangstjenesten og bare 19-20 år gamle. Ser man på erfaringene fra UNIFIL, er dette trolig ikke noe problem. I spente situasjoner var unge norske FN-soldater like sindige og ansvarsbevisste som sine eldre kolleger.

DET KOMMENDE FN-engasjementet i Libanon kan ikke sammenliknes med det mandat UNIFIL hadde. Da norske pressefolk i Beirut på slutten av 1970-tallet for spøk tok ut et libanesisk landslag i fotball, basert på de grupper som opererte i landet, plasserte vi FN-soldaten i mål. Det var fordi alle hadde lov til å skyte på ham, mens han ikke kunne skyte igjen. Nå er mandatet mye mer offensivt, men samtidig også mye mer tilpasset israelernes krav. Hvorvidt det gjør at de norske MTB-mannskapene i mange situasjoner vil bli prisgitt Israel utenfor Libanons kyst, vil bare tida vise.