Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

FN på sidelinjen

Under regjeringen Bondevik har Norge for første gang på mange tiår ikke en eneste menig soldat i FN-tjeneste. Årsaken er ikke bare tilbaketrekningen fra UNIFIL-styrken i Libanon, men også at den faller sammen med at FN igjen blir presset ut på sidelinjen i internasjonal politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den sterkeste drivkraften er en raskt økende amerikansk bevissthet om USA som den globale supermakt. Tilsynelatende har USA mindre bruk for FN enn noen gang. Den høyrevridde Kongressen i Washington holder FN i en økonomisk skrustikke ved å sabotere alle framstøt for å få USA til å gjøre opp for de ti milliarder kroner som landet skylder FN. Dette blir enda mer grotesk ved at den amerikanske økonomien har hatt sammenhengende rekordvekst i åtte år. Gjelden skyldes at USA ikke har betalt sin andel av FNs fredsbevarende operasjoner. I stedet er det landene som har bidratt med styrker som har finansiert disse operasjonene. Blant dem finnes mange utviklingsland. Fattige land har altså dekket regningen for et steinrikt og stadig mer arrogant USA.

  • Foran jubileumstoppmøtet i Washington der NATO feirer sine første 50 år, har USA foreslått for de andre medlemslandene å utvide alliansens strategiske konsept med økt vekt på fredsbevarende operasjoner i NATO-regi. Dette får bred oppslutning blant medlemslandene, deriblant Norge. De norske innvendingene er av formell art, og dreier seg om rangering av de opprinnelige og disse nye oppgavene i alliansen.
  • Det er liten tvil om at denne utviklingen bidrar til å skyve FN tilbake ut på sidelinjen i internasjonal politikk der organisasjonen befant seg mens Sikkerhetsrådet var handlingslammet av den sovjetiske vetotrusselen fram til Gorbatsjov tok over som partisjef i Moskva midt på 80-tallet. Perestrojkaen og glasnost åpnet ikke bare for reformer i Sovjet, men også for større effektivitet i verdensorganisasjonen ved East River i New York. Etter Murens fall i 1989 var Russland ivrig etter å samarbeide med Vesten også i FN. Det skapte ny optimisme i FN.
  • I dag er FN-optimismen snudd til pessimisme. Mens USA i økende grad driver sin politikk i og sammen med regionale organisasjoner som NATO i Europa, og OAU i Afrika, bruker Russland vetotrusselen i Sikkerhetsrådet som et middel til å demonstrere at landet fortsatt må regnes med på den internasjonale scene. Resultatet er handlingslammelse i Sikkerhetsrådet og stadig mer utålmodig alenegang for USA som inviterer med seg ulike «koalisjoner av villige land», slik tilfellet er ved den britisk-amerikanske bombingen av luftvernmål i Irak.
  • Ved innledningen av dette tiåret hadde FN 80000 soldater i fredsbevarende oppdrag. I dag er tallet 17000. Av de nordiske landene som alltid har stilt opp i FN-oppdrag, er det i dag bare Finland som har en bataljon menige soldater i FN-tjeneste. Både Sverige, Danmark og altså Norge er uten FN-oppdrag. Den norske forsvarsledelsen beklager ikke denne utviklingen. Den går tvert imot entusiastisk inn for å bygge opp mobile og slagkraftige styrker med topp strids-, etterretnings- og våpenutstyr som kan bidra til fredsbevarende operasjoner i NATO-regi. Dette dreier seg om oppdrag av en helt annen militærfaglig art enn FN-tjenesten der det bare kan skytes i selvforsvar. De amerikanske planene for framtidige NATO-oppdrag vil i visse tilfeller også være såkalt fredsskapende, der kampstyrker rykker inn og med militære midler tvinger partene i kne. NATO-flyenes bombing i Bosnia etter at FN måtte gi opp, er et eksempel på dette. FN har for eksempel ingen rolle å spille i Kosovo i dag. Det gjør FN heller ikke på Afrikas horn der det er Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU, som driver aktiv mekling mellom stridende Etiopia og Eritrea.
  • Dette er baksiden av begeistringen over å gi NATO og andre regionale organisasjoner større oppgaver på bekostning av FN. Det øker USAs muligheter til å tvinge gjennom sine interesser på verdens scene, og svekker all verdens småstaters mulighet til å øve innflytelse og gjøre sin stemme gjeldende.