DISPONERT FOR MOTSTANDSARBEID:  Gunnar Sønsteby hadde en helt egen evne til å minske intensiteten i farlige situasjoner og bli rolig i stedet for redd. Han hadde et temperament spesielt godt egnet for motstandsarbeid. Foto: Heiko Junge / SCANPIX
DISPONERT FOR MOTSTANDSARBEID: Gunnar Sønsteby hadde en helt egen evne til å minske intensiteten i farlige situasjoner og bli rolig i stedet for redd. Han hadde et temperament spesielt godt egnet for motstandsarbeid. Foto: Heiko Junge / SCANPIXVis mer

Født for fare

Hvorfor ble Gunnar Sønsteby en helt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han gjorde noe de færreste ville våget, igjen og igjen, for et høyere formål og til stor personlig risiko. Bølgen av bevegelse som skylte over befolkningen ved nyheten om Gunnar Sønstebys død, var også ispedd en følelse som ikke er så helt vanlig lenger: Uironisk, uforfalsket beundring.

For at ikke kinken i den kollektive nakken skal bli altfor steil, og mennesket Sønsteby ikke forsvinne helt i auraen til helten, er det verd å minne om at helter ikke nødvendigvis er overmennesker, og at heroisme ikke bare handler om pliktfølelse og oppofrelse. Den har sin opprinnelse i mer enn mot og rettskaffenhet. I tilfellet Sønsteby er det også snakk om riktig temperament som treffer riktig situasjon, om et sett med egenskaper som det plutselig viser seg å være enormt behov for.

Gunnar Breivik, professor i samfunnsvitenskapelige fag ved Idrettshøyskolen, har forsket på ekstremsportutøvere og spesialstyrkesoldater. Han forteller at det finnes mennesker blant oss som i stressfylte, farlige situasjoner reagerer annerledes enn flertallet. Der mange av oss ville begynt å skjelve og hyperventilere, blir de bare roligere. De reduserer intensiteten i situasjonen i stedet for å forsterke den. Dette er en evne som i stor grad er medfødt.

Gunnar Sønsteby, mener Breivik, hadde disse trekkene i ekstrem grad. Dette er egenskaper som i fredstid ofte får andre utløp. Mennesker med den samme disposisjon, som trives med spenning og risiko, kan ende som ekstremklatrere eller basehoppere. Det er ikke tilfeldig at det var tidligere motstandsmenn ombord på Kon-Tiki. Men, påpeker Breivik: Sønsteby var også spesiell i at han også forfektet gode verdier gjennom hele livet og fungerte som medmenneske, i nære relasjoner. For mange spenningssøkere og «kalde fisker» er dette en arena de ikke mestrer så godt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men også Gunnar Sønsteby fremstod i stor grad som en mann styrt av fornuft snarere enn følelser, med en sjelden evne til å lukke dører og skuffer og ikke plages av det tilbakelagte, det som lå utenfor hans kontroll. I intervjuet Ari Behn gjorde med ham i 2008, fremstod han som en som hadde et særs kjølig og rasjonelt forhold til behovet for å luke ut og likvidere angivere i motstandsbevegelsen.

I et Magasinet-portrett fra samme år fortalte han hvordan han aldri hadde vært redd, aldri hatt mareritt. At han ikke vil gjøre noe nummer ut av en gang han ble beskutt, fordi «ingen traff». Da var det egentlig ikke noe mer å snakke om.

Denne nesten svimlende evnen til avgrensning og konsentrasjon gjør det naturligvis lettere å velge og handle selv når verden går opp i flammer rundt deg. Det er antitesen til det tvilrådige, depressive, til de som lar bekymringer og dilemmaer sive inn i enhver situasjon og ikke på samme vis klarer å veksle over.

Bor det en Kjakan i oss alle? Det er tvilsomt. Men Philip Zimbardo, psykologiprofessor ved Stanford-universitetet, er opptatt av at heroisme kan læres. Zimbardo er særlig berømt for sitt fengselseksperiment, der han lot studenter få roller som fanger og fangevoktere i en simulert fengselssituasjon. Eksperimentet ble avbrutt lenge før tiden fordi flere av «fangevokterne» gjorde barbariske overgrep, uten å bli hindret av de andre.

Fengselseksperimentet viste at også såkalt vanlige mennesker kan bli sadister, gitt mulighet og oppmuntring. Zimbardo mener man på samme måte må slutte å tenke på helter som ekstraordinære skapninger og heller tenke at de er alminnelige mennesker som gjør ualminnelige ting. Han peker på forskjellige teknikker for å oppøve det heltemodige.

Det dreier seg blant annet om å tre ut av tilskuerrollen, ikke å ta for gitt at noen andre tar ansvar dersom flere blir vitne til noe uakseptabel. Dernest handler det om å ha forbilder som aktiverer det heroiske i deg selv, om å forstå og akseptere risiko, og om ikke å flykte unna sunne konflikter.

Men også Zimbardo peker på trekkene som gjør at det heltemodige for noen er en naturlig modus. Chiune Sugihara, en japansk konsul i Litauen under andre verdenskrig, skrev ut over to tusen visa til jøder for å hjelpe dem å flykte fra nazistene, til tross for strengt forbud og stor fare for seg og familien. Sugiharas biografi røper at han allerede som ung mann hadde trosset foreldrenes ønsker for ham; uvanlig i det tradisjonsbundne Japan.

Denne typen uavhengighet, å følge sitt eget indre kompass i stedet for å lytte til andre, øker sannsynligheten for å handle heroisk der andre nøler. Samme trekk kan gjøre helter til vanskelige venner og ektefeller.

Verken folk eller fe følger forutbestemte løyper. Det er mer enn lynne som styrer hvor vi ender opp. Gunnar Breivik peker på at selv om kriminelle og politimennene som jager dem, basehopperne og redningsmannskapet som berger dem ut etter et uhell, ofte har ganske like personligheter, så har de valgt å leve dem ut på ulike arenaer. Da er det oppvekst og sosialisering som styrer, empati og omtanke, verdiene som er med fra barndommen.

Dette var det Gunnar Sønsteby mestret: Å forene prinsipper og pliktfølelse med det grenseløse og risikosøkende. At det nok falt lettere for ham enn for de andre, gjør det ikke mindre beundringsverdig.