Født i Korea - voksen i Norge

Her begynner lille Kristin (snart 4 md.) sitt nye liv i Norge. Hun er den siste av over 6000 som er adoptert fra Korea til Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gardermoen, seint onsdag kveld.

Flight KL1151 fra Amsterdam parkerer ved gate 40. Fem familier har stimlet sammen ved utgangen fra gaten. En lang ventetid er nesten over.

Randi Schei Håland (41) og Sigbjørn Håland (38) fra Jessheim begynte adopsjonsprosessen i februar 2000. Fra før har de sønnen Nikolai (snart 3), adoptert fra Korea da han var fire måneder gammel. I dag skal han få en søster. Den kvikke gutten knabber mammas lommebok og ramser opp navn på gravemaskiner mens familien venter på flyet. Kristin er om bord i flyet, på den siste etappen fra Amsterdam til Oslo. Reisen begynte 15 timer tidligere. I Seoul i Korea.

- Det er fryktelig spennende, og vi gleder oss så mye. Vi har tenkt på at hun har vært på flyet hele dagen. Da vi fikk Nikolai, var det en drøm som ble sann, og vi ønsket oss flere barn, sier Randi.

- Vi vet veldig lite om hennes historie før hun nå kommer til Norge. Hun har vært i fosterhjem ei tid, men vi er glade for at hun er så ung. Da har hun færre vanskelige opplevelser i livet, og vi får oppleve alle de små og store milepælene i oppveksten hennes, sier Sigbjørn.

Så skjer det. Randi ser det først.

- Der kommer det!

KLM-flyet takser mot gaten. Adopsjonskonsulent Astri Ødegaard fra adopsjonsforeningen Verdens Barn leder familiene mot utgangen.

- Nå stiger adrenalinet, sier Sigbjørn.

Armbånd: Forretningsmennene, med stresskofferter og taxfreeposer, kommer først, og tida går sakte. Men når passasjerstrømmen stilner, kommer de. Fem koreanske kvinner, med hver sin lille bylt på magen. De stiller seg opp på en linje, de vordende foreldrene i en halvsirkel rundt.

Rundt de små håndleddene har de fem koreanske babyene et armbånd med sitt koreanske navn, og navnet på familien som skal adoptere.

PS

Fredag ble den andre internasjonale konferansen for koreanskadopterte åpnet i Oslo, med 150 deltakere fra mer enn 10 forskjellige nasjoner. Dagbladet har møtt fire koreanskadopterte nordmenn, som har delt sin opplevelse av hvordan det har vært å vokse opp i Norge, og hvilket forhold de har til sitt fødeland.

Representantene fra Verdens Barn leser opp navnene. Jenta ytterst til venstre er Kristin. Ei velfødd jente med røde bollekinn og kvikke øyne som følger bevegelsene rundt seg. Noen av de andre barna gråter, men i Randis armer er Kristin helt rolig.

- Det er et veldig sterkt øyeblikk, sier Randi. Men når tårene er tørket, er det bare smil.

Fornebu, slutten av oktober 1970. Flyet som frakter Mai Suh den siste etappen fra København lander. Hun er seks år. Adoptivfamilien venter på henne. I dag er hun 36 år.

Hun kan fremdeles huske dagen da en kvinne forlot henne på en lekeplass. Da var hun to år gammel.

- Jeg husker mye. Jeg husker tre kvinner som gråt før jeg ble forlatt. Dagen etter ble jeg tatt med opp en bakke av en kvinne, kanskje min mor. Ved en karusell på en lekeplass ble jeg bedt om å vente. Jeg så aldri moren min igjen, forteller hun.

I dag bor Mai sammen med ektemannen Kjell på Skårer ved Lørenskog. Hun er utdannet elektriker, har tre år skuespillerutdanning, og begynner nå å studere ved universitetet.

- Det er så mange detaljer jeg husker fra før jeg kom til Norge, så mange små ting. Jeg husker alle de tre barnehjemmene jeg var på før jeg ble adoptert, og husker at vi barna lå på små matter på gulvet. Jeg tror jeg var ganske rampete og fant på alt mulig. En gang måtte vaktmesteren skjære løs hodet mitt fra et gelender på en sklie. Jeg hadde satt det fast. Å tenke tilbake til Korea er ikke vondt i det hele tatt. Jeg var med på å ta vare på de yngre barna på barnehjemmet, og har tatt tak i de gode minnene.

Skar seg: Etter fire år på barnehjem ble hun adoptert til Norge, seks år gammel.

- Jeg var godt forberedt, og gledet meg. Dagen jeg ble kjørt til flyplassen var jeg livredd for at damene skulle glemme meg.

Adoptivfamilien hennes hadde tidligere adoptert to yngre koreanske barn. Familien hadde bare fått kort tid på å bestemme seg om de ville adoptere Mai.

- Allerede som liten var jeg en sterk person, og var ikke alltid enig i det som ble bestemt av foreldrene. Jeg var vant til å ta del i ansvaret på barnehjemmet, og det var en ny situasjon for meg å ikke ha noe ansvar i familien. I starten prøvde jeg å ta vare på mine yngre søsken, slik jeg hadde lært på barnehjemmet.

- Det skar seg mellom meg og mine adoptivforeldre. Jeg føler at de ikke var godt nok forberedt på å få en seksåring i huset. Noe av årsaken kan være at jeg hadde mitt grunnlag fra Korea, et grunnlag som formes fra et barn er null til seks år. I tillegg oppstod det misforståelser på grunn av språket, sier Mai.

Derfor ble noen få venner fra skolen hennes nærmeste. Da hun var 21 år brøt hun kontakten med adoptivfamilien, men hun har seinere hatt noe kontakt med sin yngste søster.

- Allerede som 16-åring flyttet jeg hjemmefra. Jeg flyttet inn i et kollektiv, og begynte seinere på folkehøgskole. Deretter begynte jeg på vidergående, sier hun.

Glad jente: I tenårene opplevde Mai Suh en gryende nysgjerrighet på sin egen historie.

- I den alderen følte jeg at jeg ikke tilhørte noe sted. Det var ingen identitetskrise, men jeg følte at jeg måtte få vite mer. Jeg hadde ingen dokumenter om min biologiske famile, dessuten var jeg usikker på om alderen min stemte. Jeg kontaktet lege og fant ut at jeg ikke kunne være eldre enn jeg var blitt fortalt, men kanskje seks måneder yngre. Jeg slo meg til ro med det, men jobbet mye med meg selv i tida som kom.

- Jeg var en glad jente som kom til Norge, og i dag har jeg klart å finne tilbake til den jenta. Jeg har fått enorm støtte fra mannen min, venner og kjente. Helt fra jeg var liten har jeg hatt god støtte fra en norsk kvinne som tidligere har jobbet i Korea. Hun betyr fremdeles utrolig mye for meg, og jeg ser på henne som en del av min familie.

«Thaijente»: Da hun var 22 år tok hun elektrikerutdannelse, og jobbet på store arbeidsplasser i et mannsdominert miljø. Negative opplevelser fikk Mai til å prøve andre ting.

- Som asiatisk kvinne, så noen på meg som felleseie, som en «thaijente», og de tillot seg å ta på meg. Jeg orket ikke mer, og fant ut at jeg kunne gjøre noe annet, og begynte på treårig skuespillerutdannelse. Men det har vært vanskelig å markedsføre meg innenfor skuespilleryrket. Årsaken kan være at det er vanskeligere for skuespillere med etnisk utseende å få skuespillerjobber. Men det er noe jeg er veldig glad i, og som jeg skal ta opp igjen, sier hun.

Domstol ga navn: I 1997 reiste Mai Suh og ektemannen til Korea. Hun var tilbake for første gang på 27 år.

- Den påsken hadde jeg påskefri fra studiene, og mannen min foreslo at vi bare skulle reise. Turen skjedde på impuls, men det hadde ikke vært mulig for meg å gjøre det på noen annen måte, sier Mai.

Ekteparet hadde planlagt å bare være turister, men det forandret seg da de kom fram.

- Jeg følte at jeg var så nær min egen historie, og fikk litt panikk. Vi oppsøkte barnehjemmet der jeg var sist, og fikk se noen dokumenter om meg selv.

Opplysningene var overraskende og sterke. Mais koreanske navn, Kyung Ai Suh, som hun trodde var gitt fra fødselen av, viste seg å være fastsatt av en domstol etter at hun kom på barnehjem. Den samme domstolen hadde fastslått hennes alder.

- I det øyeblikket følte jeg at den siste familietilhørigheten til Korea forsvant. Navnet var ikke mitt likevel. Det var en stor overraskelse, sier hun.

I det koreanske navnet hennes lå et paradoks som Mai Suh reagerte på. Navnet domstolen hadde gitt henne betyr «etterlengtet kjærlighetsbarn».

Allerede som barn bestemte Mai Suh seg for at hun ikke skulle få barn.

- Jeg er ikke bitter på mine biologiske foreldre, men det er uforståelig for meg at noen kan gi fra seg et barn. Årsaken til at jeg har valgt å ikke få barn selv, er opplevelsene jeg fikk under oppveksten i Norge. Jeg er redd for at mine barn kan oppleve det samme som meg, hvis foreldrene faller fra, sier hun.

Båtsfjord Lufthavn, 29. august 1980. Et 10-seters Cessna Conquest fra selskapet Norwing lander. Fire og et halvt år gamle Susanne Jee Hae Søholt Lupton kommer til sin nye hjembygd i Øst-Finnmark. I dag vet Susanne (25) at hun ikke vil få fred før hun reiser tilbake til Korea. Utforskingen av fødelandet begynner på den internasjonale konferansen i Oslo denne helga.

- Jeg husker at jeg var lei meg fordi et annet barn tok maten min på flyet. Og at jeg lo meg i hjel da jeg så at den nye faren min hadde helskjegg. Bortsett fra det husker jeg ikke mye fra reisen, sier hun.

Mer voksen: Etter at hun i mange år har fornektet sitt koreanske opphav, har nysgjerrigheten blitt vekket. Nå vil hun lære mer om Korea, og om mulig finne sine biologiske foreldre. Hun vokste opp i Båtsfjord i Øst-Finnmark med norsk mor og skotsk far. De siste åra har hun studert hotellfag i farens hjemland, og jobber nå på hotell i Tromsø.

- Jeg vet lite om hvorfor jeg er bortadoptert. Min biologiske far døde da jeg var tre år, men min biologiske mor forsøkte å ha meg så lenge som mulig. Først da jeg var fire kom jeg på barnehjem, og var der et halvt år, forteller Susanne.

I mange år så hun helt bort fra sin koreanske herkomst. Hun ville ikke snakke med adoptivforeldrene om sine røtter. De siste åra har dette endret seg.

- Jeg har blitt mer voksen, og har prøvd å godta min bakgrunn. Jeg tenkte at jeg måtte skjerpe meg. Jeg har aldri hatt lyst til å reise til Korea eller finne mine biologiske foreldre. Jeg har ikke hatt lyst til å være annerledes på noe måte. Ei uke etter at jeg kom til Norge hadde jeg glemt alt som hadde med Korea å gjøre. Selv språket hadde jeg glemt.

Roe meg ned: - Jeg var litt flau over at jeg er koreansk, men i dag ser jeg på det som en god ting. Jeg meldte meg på konferansen for å få vite mer, og for å treffe andre i samme situasjon. Det er viktig å vite mer før jeg reiser til Korea. Det skal ikke være noen fornøyelsestur, og jeg vil ikke ha venninner med.

Sammen med sin adopterte bror, var hun den eneste ikke-norske i Båtsfjord, og Susanne fikk mye oppmerksomhet, på godt og vondt. Da hun begynte studiene i Skottland, kom hun inn i et mer internasjonalt miljø.

- Jeg ble kjent med en koreaner, og han fikk meg til å interessere meg for røttene mine. Det er greit å være annerledes. Mennesker med forskjellig bakgrunn kan være stolte av forskjellige ting. Men jeg tror jeg først vil roe meg ned når jeg får kommet til Korea. I dag er jeg rastløs, og lever et turboliv, sier hun.

Nå planlegger hun å begynne med den koreanske sporten Tae Kwon-Do, og har lånt en koreansk nasjonaldrakt hun skal bære under samlingen denne helga. På konferansen håper hun også å lære mer om hvordan hun kan finne sin mor i Korea.

Mange tanker i hodet: Den forestående reisen til fødelandet gir henne ikke bare positive følelser:

- Jeg synes det er dødsskummelt. Jeg er redd, men jeg tenker: hva er det verste som kan skje? Nå setter jeg av penger, og første mulighet til å reise er i august neste år. Jeg føler ikke at jeg må føle noen spesiell takknemlighet for at jeg ble adoptert til Norge, men det er Norge som er hjemlandet mitt. Det har ikke vært vanskelig å være adoptert, men jeg tror adopterte har mange andre tanker i hodet, i tillegg til vanlige tanker unge mennesker må takle.

- Jeg er heldig som får sjansen til å reise tilbake. Jeg vil ikke reise som turist. Jeg har noe fra Korea, sier hun.

Sola lufthavn, 16 april 1968. Trygve Gabrielsen møter sine adoptivforeldre for første gang. De tar ham med til hjemmet i Brønngata 10 i Stavanger. Der har en stor menneskemengde samlet seg, voksne og barn er spente og nysgjerrige på den nye gutten. De barna han møter den dagen ble Trygves venner fra første stund.

20 år seinere får han et brev fra sin biologiske mor i Korea. På sin 34. fødselsdag møtes de igjen.

- Det var et mye sterkere møte en jeg trodde det ville bli. Min mor var veldig lei seg, ba om unnskyldning for at hun hadde adoptert meg bort, om og om igjen. Hun gråt konstant. Det hadde tynget henne i mange år. Jeg har aldri vært bitter, og jeg har fortalt henne det, men det går ikke inn. Hun er et flott menneske. Å gi meg vekk var et veldig tungt valg for henne, sier Trygve.

37-åringen fra Stavanger er leder for FKA, Foreningen for Koreansk Adopterte i Norge. Denne helga leder han den internasjonale konferansen for adopterte koreanere fra hele verden i Oslo. Hans egen historie er like sterk som historiene til mange av de andre deltakerne på konferansen.

Ombestemte seg: Trygve bodde med sin mor og far i Korea til han var tre år, og faren - en kjent lege - døde. Moren sto igjen alene med Trygve, og var i konflikt med familien på farssida. Hun oppsøkte et barnehjem, og adopsjonen ble forberedt.

- Dagen før jeg skulle reise, ombestemte hun seg, men da var adopsjonen allerede i gang, og hun innså at hun måtte gjøre det. Jeg husker at hun fulgte meg til flyplassen, sa jeg måtte være snill i min nye familie, sier Trygve.

Moren flyttet seinere til Tokyo og bodde der i 25 år. Men med tida oppsøkte hun barnehjemmet der Trygve var før adopsjonen, og gjennom dokumenter fant hun tilbake til Trygve. I 1988 skrev hun brev til sin sønn.

- Det øyeblikket jeg fikk brevet i hånda visste jeg at det var henne. Hun var veldig ydmyk, og ville ikke forstyrre adoptivfamilien min. Det tok ei uke før jeg skrev tilbake, og vi brevvekslet i fire år. I brevene ytret hun et stadig sterkere ønske om å møtes. Korrespondansen ble brutt i fire år, men vi tok den opp igjen, forteller han.

21. mars 1998, på dagen 34 år etter at han ble født, møtte Trygve sin mor igjen i Korea.

Rastløs: - I tida etter reisen til Korea, hadde jeg vanskelig for å konsentrere meg. Jeg måtte reise tilbake, og jeg gjorde det i august, og var der i fem uker. Jeg reiste nok en gang tilbake i jula, og var dermed i Korea tre ganger på ni måneder. Nå håper jeg at jeg med jevne mellomrom kan reise tilbake og besøke familien, sier han.

Under oppveksten fikk Trygve et vanskelig forhold til sin adoptivfamilie, som han i dag ikke har noen kontakt med.

- Jeg var veldig frustrert i barndommen. Jeg hadde masse rastløshet i meg, som jeg ikke klarte å definere. Jeg tror det er knyttet til min historie, og mye av rastløsheten har fulgt meg også i voksen alder. Noe falt på plass da jeg fant min familie i Korea, og i dag forstår jeg rastløsheten mye bedre, sier han.

- Livet ble ingen dans på roser etter gjenforeningen. Det var mange sterke følelser jeg måtte takle, og jeg er ikke så god til det.

Tryggere: Som leder for FKA ønsker han sammen med medlemmene å skape et ressurssenter for koreanske adopterte. FKA skal være et talerør mot myndigheter og adopsjonsorganisasjoner i adopsjonssaker, og ønsker å være til stede for adopterte som har behov for å bli bedre kjent med sin bakgrunn.

Hans eget forhold til andre koreanere har ikke alltid vært like enkelt.

- Jeg har tidligere prøvd å være veldig norsk, og tatt avstand fra andre koreanere og asiater. Jeg torde ikke se på andre asiater på gata. Det var litt ubehagelig, på en måte. Etter mine reiser til Korea er jeg tryggere, og har i dag en koreansk kjæreste.

Trygve møtte kjæresten i lufta. Hun er flyvertinne i KLM. Han jobber som daglig leder ved stavangerkontoret i Norges største telemarketingbyrå, Current AS, og har 25 ansatte. Han får snart svart belte i den koreanske nasjonalsporten Tae Kwon-Do, og som tenåring var han et stort fotballtalent. Han fikk invitasjoner fra klubber i Tyskland og England, og spilte som 17-åring blant annet sammen med Erik Thorstvedt i Viking. Ankelskader ødela karrieren.

- Jeg har alltid jobbet iherdig for å nå toppen og bli best. Jeg er veldig ambisiøs i jobbsammenheng, og satser på å jobbe meg opp - det er mitt liv i et nøtteskall. Det handler nok om aksept. Mange adopterte tror nok at det er lettere å bli akseptert av samfunnet hvis de oppnår noe.

- Føler du deg norsk eller koreansk?

- Jeg føler meg som begge deler. Jeg har en fot i hver leir.

Fornebu, 18. august 1978. 20 timer etter avreise fra Seoul, etter mellomlanding i Tokyo, Anchorage og København, lander 16 måneder gamle Linn Eva Grønnevet i Oslo sammen med sine nye foreldre. Mormor, morfar og en tante møter dem på flyplassen.

Når kundene som i dag setter seg i frisørstolen hos Linn Eva Grønnevet på Aker Brygge spør hvor hun kommer fra, har hun svaret klart:

- Jeg kommer fra Molde.

- Da blir de ofte flaue, og forklarer at de lurer på hvor jeg egentlig kommer fra. En dame gratulerte meg med at jeg snakket så godt norsk, sier Linn Eva, med klingende moldedialekt.

- Som regel skjønner de at jeg er norsk når jeg begynner å snakke, forklarer hun med et smil.

Alltid støtte: Linn Eva er ikke i tvil om at hun er norsk. Gjennom oppveksten har hun ikke grublet så mye på sin koreanske historie. Hun er likevel nysgjerrig på fødelandet, og deltar av derfor på konferansen denne helga.

Hun kom til Norge 16 måneder gammel, og har bodd i Molde siden hun var fire år. Hun vet lite om seg selv før hun ble adoptert, men tror hennes biologiske mor hadde henne det første året, og at hun var noen måneder hos fostermor før adopsjonen.

- Jeg har aldri hatt trang til å oppsøke de koreanske røttene mine, eller finne mine biologiske foreldre. Jeg har aldri hatt noen identitetskrise fordi jeg er adoptert. Jeg har vært sikker på meg selv, og alltid blitt støttet hundre prosent av mine foreldre. Derfor har min historie aldri blitt noe mystisk for meg, og jeg har aldri måtte lure på noen ting, eller være nysgjerrig. Jeg har alltid visst hvem jeg er, sier hun.

- Hvem er du da?

- Linn Eva! En helt vanlig jente fra Molde, kommer det kontant.

Trygg av kjærlighet: Hun understreker: - Jeg har aldri valgt å distansere meg fra min bakgrunn, men har ikke behovet for å søke røttene mine. Jeg sier ikke nei takk til en tur til Korea, men det er mange andre steder jeg har lyst til å reise først. Jeg tror jeg kommer til å reise tilbake til Sør-Korea, men da som turist, for å se hvordan det er der, sier hun.

Linn Eva har alltid hatt en stor vennekrets med norske venner, men at hun så annerledes ut var aldri noe tema.

- Jeg kan ikke huske noe øyeblikk da det gikk opp for meg at jeg var adoptert og så annerledes ut. Jeg har vært omgitt av venner, og de har aldri nevnt det. Jeg tror ikke de har vært redde for å nevne det, men at de ikke tenker på det. En eneste gang har en gutt ropt «kineser» etter meg på barneskolen. Da fikk han hundre jenter etter seg, og ble tatt ganske hardt.

- Det er helt fjernt for meg å tenke at jeg ble fratatt muligheten til å vokse opp i Korea da jeg ble adoptert. Jeg er glad for at jeg kom til Norge, og har aldri vært lei meg på grunn av bakgrunnen min. Jeg tror det har med åpenhet å gjøre, og mine foreldre har alltid fortalt meg alt jeg ville vite. Jeg har verdens beste foreldre, som har overøst meg med kjærlighet. Og av kjærlighet blir du trygg, sier Linn Eva.

Tilbake på Gardermoen, onsdag kveld, før flyet kommer.

- Tenker dere på at en gang i framtida kan barna - Nikolai og Kristin - bli nysgjerrige på sin koreanske bakgrunn og familie?

- Vi er forberedt på det. Derfor tar vi vare på alt, hvert dokument, hver opplysning, som vi samler i en perm for hver av barna, sier Randi Schei Håland.

Så dukker flyet fra KLM ut av tåka på Gardermoen. Så kommer Kristin. Et nytt liv begynner.

SISTE I REKKEN: Lille Kristin ankommer Gardermoen.
STOLT: - Jeg har lært meg å være stolt av at jeg er koreansk. Jeg har alltid vært veldig glad i Korea, og følte meg mange ganger mer koreansk. I dag vet jeg at jeg er mer nordmann. Men utseendet er alltid det første man møter hos et menneske, og før jeg begynner å snakke, vil jeg alltid være utlending i Norge, sier Mai Suh (36).
HJEMME: Linn Eva kom til Norge 16 måneder gammel. Dette bildet er tatt i Norge etter adopsjonen.
KJÆRLIGHETSBARN: Mai Suh holder opp et skilt med sitt koreanske navn. Det betyr «etterlengtet kjærlighetsbarn».