Fokus! Nå!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For noen idioter vi er! Her leverer vi (ja, alle er med på laget når det vinner) den perfekte pakken til Melodi Grand Prix. Ingen av de 41 landene kom på samme idé, og vi utklasset samtlige konkurrenter. Åtte dager seinere er hele landet engasjert i hvem som bør lede neste års finale, hvor det bør avholdes og hvordan det bør gjøres. Åtte dager – og fortsatt har ingen har tenkt på det viktigste.

Skal Norge få noe mer ut av dette enn en kollektiv gledesrus og en regning på tusen millioner kroner fra NRK, må vi ha fokus på riktig sted. Ingen husker hvem som sier velkommen eller i hvilken by det var. Vi husker vinnere – og den som representerer Norge i Melodi Grand Prix 2010 må vinne. Seirer vi neste år vil vi for alvor sette Norge på schlagerkartet Europa vil forbinde oss med «uskyldige, unge folkemusikanter med sans for den gode poplåt». Tenk for noen sympatiske turister vi tiltrekker oss da!

Vi har alle forutsetninger for å klare dette. Vi er best i Europa akkruat nå (jmfr finalen forrige lørdag) og vi har fremdeles NRK-programleder Per Sundnes. Da Guri Schanke ble sendt til bunns i Helsinki 2007, brukte han anledningen til å spionere og snakke med dem som alltid slår oss: Hvordan gjør de det? Sundnes fant ut at etnisk fingeravtrykk er viktig, samtidig som folkedrakter og landsmål er veldig forrige tiår. Fjorårets funn var at tre mannlige dansere gjorde susen, og at ett sjukt stunt (vinneren i fjor hadde én kunstløper) er bedre enn 16 halvsjuke påfunn (taperne i år hadde strippere, glittertights og dansende gladiatorer). To år seinere underviser han Alexander Rybak i sine teorier, og resultatet bør du ha fått med deg.

Nå vet vi hva som skal til, la oss ta det videre Ikke jag opp Odd Nordstoga til å agere Per Spelemann 2.0. Det kan være fristende å visualisere Kurt Nilsen som et troll, Marion Ravn som en halvnaken nøkk, Sigurd Wongraven som en dødsvarslende draug eller Lene Marlin som et hvislende, hvitt deildegast, men av «særnorske» skikkelser er det huldra som er mest salgbar. Hun kan være subtilt sexy og uforutsigbar – hva om vi lar henne spille seljefløyte i en liten røyklagt dam?

En rørende trudelutt på fløyte, en vakker vokal før vi smeller til med noen raske særnorske metallriff. Sundnes sier det må være oppriktig, så vi kan ikke buste Marit Larsen på håret og klype henne til hun begynner å skrike. Vi må bruke de som driver med dette, og det er Herborg Kråkevik (for uskyldig), Kari Rueslåtten (for dramatisk), Sissy Wish (hvem?) og muligens Valkyrien Allstars (lite spennende visuelt).

Vi har bare ett sikkert kort. Gunhild Sundli med sin kraftige stemme, sceneerfaring og perfekte kvedeteknikk, supplert av sine gjøglete, unge kollegaer i Gåte. Det trønderske bandet ville vunnet Melodi Grand Prix med hver eneste, dramatiske poppa folkemetallsang de har laget og klarer nok å lage en til. Gåte, jeg vet dere sluttet i 2005, men herregud, det er tre kvelder med arbeid. Alle må gjøre sitt.