Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Følelses-TV

Du kan skifte kanal, men du kan ikke kvitte deg med bildene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER SELVSAGT noe ironisk i at jeg hver eneste dag går forbi tiggere, men at jeg ikke blir kjent med dem før jeg ser dem på TV. De måtte filmes, redigeres, iscenesettes og klippes og sendes via TV-apparatet mitt, før jeg fikk en følelse av at de angikk meg. Kjære Knut og Siv, jeg vil ikke se på dere, men jeg må.

MANDAG KVELD sendes siste episode i serien om det narkomane ekteparet som prøver å bli rusfrie. Realitydokumentaren kan best kan beskrives som en odyssé - en oppstigning fra helvete og tilbake igjen. Knut har blitt rusfri, men sitter på gata hver eneste dag og tigger slik at Siv skal få penger til heroin for å fungere. Det eneste han ønsker er at hun skal klare å bli stoffri. Bare en gang i løpet av fem episoder har vi sett Knut gråte, og da gråt jeg også. Han hadde sittet på gata en lang dag med en plakat som fortalte at han trengte busspenger til et avrusningsopphold på Sørlandet. Når dagen ebber ut, og avreisen for Sørlandsekspressen nærmer seg, har han fortsatt ikke nok. Ikke før det stopper ei ung jente foran han. Hun hadde syklet forbi han tidligere på dag. Nå har hun tatt ut resten av de pengene Knut trenger. Hun gir ham en klem og sier hun håper det går bra denne gangen. Da gråter Knut, av glede, eller utmattelse, jeg vet ikke hva.

OG HVORFOR BERØRER denne scenen meg så sterkt? Det er fordi møtet med kvinnen er møtet med deg og meg, hver gang vi går forbi en tigger. Det er den lille fortellingen om hva vi velger å gjøre - eventuelt ikke gjøre. Den minner meg om alle de gangene jeg bare går forbi. Den er en påminnelse om dette som skjer rundt oss hver dag, og som ikke er til å holde ut, men som vi likevel utholder: At mennesker kan gå til grunne mens vi ser en annen vei.

MANGE VIL HA det til at denne type TV er intimitetstyranni av verste sort. At reality-TV forleder oss med sine private livshistorier og følelsesutbrudd. Det er Knut som snakker rett i kamera, som om kameramannen ikke fantes, eller Siv som setter et skudd uten blygsel. Det er den type TV som bestreber seg på å skape et intimt møte med hver enkelt seer. Det som kommuniseres er følelser, og det som iscenesettes er autensitet. I denne type TV er det ikke den offentlige mening som formes og forhandles, det er det offentlige roms forvaltning av følelser. Og hvorfor ikke? Selv om intime utsagn er private insisterer de på å etablere sin subjektivitet som del av det sosiale fellesskapet. Slik skapes nye stemmer og nye posisjoner å tale fra.

BLE KNUT OG SIV stoffrie? Det får vi se i morgen. Men det er ikke så lenge siden Knut ble sett utenfor Tøyen t-banestasjon med et skilt rundt halsen: «Se meg på TV». Slik veves TVets iscenesettelse sammen med virkeligheten. Spørsmålet blir hvordan følelsene foran skjermen omsettes i handling neste gang vi passerer et medmenneske i knestående.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling