Folk er dumme

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oppskriften er enkel: Du kler opp en komiker i et underlig kostyme og sender ham ut for å stille absurde spørsmål og lokke fram folks latende fordommer. Gjennomføringen, derimot, krever talent og Sacha Baron Cohen er den mest talentfulle i bransjen. Han har skapt tre gjennomført talentløse figurer – Ali G, Borat og Bruno – og mange kaller ham et geni. Han har foredlet og politisert en vulgær komisk sjanger og gjort den til sitt varemerke. Han har fornærmet nasjoner, folkegrupper, vanlige mennesker og kjendiser. Han har skapt nasjonal krise i et oljerikt og ganske så enormt land, slik at viseutenriksministeren måtte rykke ut i internasjonale medier og erklære at i Kasakhstan kan «kvinner kjøre biler, vin er laget av druer og jøder kan fritt besøke synagoger».

Den tidligere Sovjetrepublikken er et uskyldig offer. Det samme er Østerrike. De har ikke bedt om at en utagerende, ultrahomofil motereporter skal reise verden rundt og lansere seg selv som «den største østerrikske kjendisen siden Hitler». Men når det gjelder enkeltmenneskene som Ali G, Borat og Bruno lurer opp i stry, så er de ikke fullt så uskyldige. De er forfengelige og stupide.

Dette gjelder både kjendiser og folk flest. Det gjelder de kanonfulle studentene på bobiltur som plukker opp Borat og forteller ham at minoritetene har all makt i USA og at slaveriet gjerne må gjeninnføres. Det gjelder våpenhandleren som blir spurt av Borat om hvilket våpen som egner seg best for å forsvare seg mot en jøde, og svarer at 45-kaliber er å foretrekke. Det gjelder rodeoarrangøren i Salem, Virginia, som mener USA burde henge homofile. Det gjelder foreldrene til barneskuespillere i «Bruno» som gjerne lar barna utsettes for farlige situasjoner og som ikke sier nei til forslaget om at avkommet skal kles i naziuniform og trille en jødisk baby inn i en ovn. Det gjelder også de to hønsehjernene som skal gi Bruno råd om hva slags veldedighet det er trendy å satse på, for ikke å snakke om Paula Abdul, American Idol-dommeren, som blir bedt om å sitte på ryggen til en meksikansk hagearbeider som kneler på alle fire, mens hun intervjues om sitt veldedighetsarbeid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sacha Baron Cohen tar det for gitt at mange mennesker er idioter. Utbredt dumhet er årsaken til at Ali G, Borat og Bruno eksisterer. Folk som gjør en dårlig figur i møte med Baron Cohens alter egoer, har seg selv å takke.

Men ikke alle er enige i dette. Og da snakker jeg ikke om de latterliggjortes nærmeste familie. Kommentatoren Miles David Moore skriver på sin blogg at for mye av «Borat» består av «bakholdsangrep på velmenende mennesker som bare prøver å være hyggelige mot en utlending som spør om hjelp for å forstå amerikanske sosiale skikker».

Jeg vil påstå at selv om vi ler av de velmenende, så ler vi på en annen måte enn hvis velkommende avslører seg som rasist. Mange av menneskene Borat & co. møter på sin ferd gjør bare sitt beste for å være høflig og imøtekommende. Det kan være lattervekkende nok når deres tålmodighet settes på prøve, men vi identifiserer oss med dem og de har vår sympati: høflighet og åpenhet for fremmede er aktverdige egenskaper og amerikanere har dette i overflod. Flere av deltakere i «Borat» ble da også oppsøkt av lokale medier i etterkant og tok det med godt humør, de syntes filmen var morsom og at de selv gjorde en grei figur.

Noen ganger ler man muligens mindre hjertelig, som når Bruno begynner å kle av seg på et hotellrom der tidligere presidentkandidat Ron Paul tror han skal intervjues om østerriksk økonomi. Her, og i et par andre konfrontasjoner i «Bruno», får vi først og fremst avslørt at Baron Cohens geriljahumor ikke er fri for sadistiske innslag. Det hadde vært tilgivelig om 74 år gamle Paul ga Bruno en på tygga.

Men i mange av scenene i «Borat» og «Bruno» overskrides en grense der tålmodighet og høflighet går over i avsløring av egne fordommer. Folk som ikke har innvendinger mot Borats antisemittisme, rasisme og kvinnesyn, har seg selv å takke. De snubler i eget grums. Spørsmålet blir da om det er etisk riktig å henge ut folk flest for deres hykleri og forsnakkelser. Får de som fortjent? Jeg vil mene det.

Det er enkelt å ikke la seg lure av Baron Cohen. Det holder at du lar være å jatte med når han sier noe rasistisk. Det burde ikke være så altfor vanskelig, hvis man da ikke er en velmenende rasist.

Alle pappskaller burde gå til sak mot Sacha Baron Cohen. Tort og svie, liksom. Dro ikke «Borat» inn over 260 million dollar – 14 ganger budsjettet? Her er en ny filmidé til Baron Cohen: Kle deg ut som advokat, bring skjult kamera, reis rundt til alle som har dummet seg ut overfor Borat eller Bruno og overtal dem til å gå til sak mot Sacha Baron Cohen. Lat som om du er enig i det de har sagt og gjort, få dem til å repetere pinlighetene og spør til slutt: Hvorfor skal gode borgere bli diskriminert bare fordi de er rasister eller homofobe, hvorfor skal folk bli latterliggjort fordi de er forfengelige eller dumme?

Flere konservative kommentatorer i USA mener at Baron Cohen representerer den liberale elitens nedlatenhet overfor folk flest. Washington Posts Charles Krauthammer, som selv er jøde, hevder dessuten at Baron Cohen tilhører en «urovekkende stor gruppe liberale jøder» som mener at den største antisemittiske trusselen finnes i hjertene til amerikanske protestanter, når alle vet at det er i Europa og den muslimske verden at jødehatet blomstrer: «This is all quite crazy. America is the most welcoming, religiously tolerant, philo-Semitic country in the world (…) And its reward is to be exposed as latently anti-Semitic by an itinerant Jew looking for laughs (…)». Men kanskje amerikanerne fortjener en påminnelse om at jødehatet finnes midt iblant dem, og ikke så godt skjult, heller.

Baron Cohen har stort sett aldri latt seg intervjue som seg selv, bortsett fra da Neil Strauss, forfatter av «The Dirt» og sjekkeboka «Spillet», intervjuet ham grundig og utfyllende for Rolling Stone i 2006. Men kanskje er det Dan Mazer, Baron Cohens barndomsvenn og skrivepartner, som gir den beste forklaringen på suksessen. I et intervju med Vanity Fair sier han at «all god komedie springer ut av karakteren. Jeg mener, vitser er én ting, men uten en overbevisende hovedperson, en du bryr deg om, kommer du ingen vei. Alle mine favorittkomedier er karakterbasert, George Costanza i «Seinfeld», David Brent i «The Office», Woody Allen.» Men like viktig, ifølge Mazer, er det å ha en mening: «Ha tillit til egne meninger. Ikke la sjefer eller din egen tvil vanne ut det du ønsker å si.»





«Bruno» har premiere på norske kinoer fredag.