Folk flest er menn

Hvor representativt er det norske lokaldemokratiet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Hvert fjerde år på denne tiden våkner nordmenn til nyheten om mannsdominans i toppen av valglistene til kommunevalget. Frp er alltid verstingen. Til årets kommunevalg er partiet nede i 82 prosent menn, tross alt en bedring fra tidligere valg – og det helt uten kvotering, som formann Siv Jensen understreker. Men de andre partiene sliter med kvinnene, de og. Selv Arbeiderpartiet med sin vedtatte 50 prosent kvotering i alle styrende organer og sterke oppfordring fra sentralt hold om å nominere annenhver mann og kvinne, klarer bare å få inn en tredjedel kvinner i toppen.

Mangelen på kvinner er symptom på at noe er råttent i lokalpolitikken. Partiene har nemlig ikke bare et kvinneproblem. De fleste grupper og alderssegmenter i samfunnet er underrepresentert på valglistene, ikke minst gjelder det etniske minoriteter i storbyene. Innbyggerne som er overrepresentert i toppen av listene er eldre, hvite, heterofile menn, og det er ingen fornærmelse mot dem, slik Jensen i går morges påsto, å slå fast at de er dårligere i stand til å representere både kvinner, unge og minoriteter enn disse gruppene er i stand til selv.

Det er flere årsaker til at politikken ikke speiler befolkningen. Nominasjonsprosessen er i seg selv en tvilsom demokratisk prosess, hvor en håndfull partipolitikere bestemmer hvem folk skal få stemme på. Ingen på lista må ut og vinne folket. Neida, de er sikret plass nesten uansett hva de gjør eller ikke gjør. Dernest skjer selvfølgelig rekrutteringen i lag man kjenner og blant dem som ligner en selv. Slik foregår all rekruttering, og politikken er ikke noe unntak. Snarere er det politikkens vesen å få flest mulig som en selv i posisjon. Ellers risikerer man plutselig å sitte der med en som tenker annerledes og kan finne på å ha nye ideer.

Hvor attraktivt er det dessuten å være lokalpolitiker? For ussel kompensasjon og utakk som lønn må du pløye deg gjennom tonn med sakspapirer og lange kveldsmøter. Når det kommer til stykket oppdager du at det ikke nytter å bevege ting nedenfra, og i mangel av partidemokrati ender du likevel som stemmekveg. Småbarnsforeldre og andre aktive mennesker har ikke tid til å sitte i kommunestyre, i hvert fall ikke småbarnsmødre tyder listene på. De er oftere å se som aksjonister i eget nærområde.

Det nærmer seg et demokratisk problem når befolkningen er så dårlig representert i styre og stell. Lokalpolitikk kan ikke være en hobby for folk som har tid. Derfor må folk gis mer makt. Valgloven bør endres, slik at velgerne får utvidet adgang til å kulminere og stryke, til å bruke stemmene sine for det den er verdt og selv sørge for at de er bedre representert når ikke partiene gjør det. Likestillingsombudet oppfordret kvinner til å rette opp ubalansen ved urnene, men det er i praksis umulig slik dagens valglov er. Nominasjonsprosessene må dessuten bli åpnere og omfatte flere grupper i alle lag og aldre. Til slutt må byråkratiet skrelles og dokumentbunkene kappes. Når regjeringen klarer seg med et mindre regjeringsnotat, må kommunestyret også kunne spare på trykksverten.

Men om fire år våkner vi nok til den samme nyheten igjen. Kanskje er Frp da kommet under 80 prosent menn, kanskje har det gått andre veien. Spørsmålet er hvor mange som bryr seg utenom de som står på listene. De som ikke er representert, finner andre måter å representere seg på. Da blir politikken uviktig.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer