FORHÅNDSDØMT: De to draps- og spionsiktede nordmennene Joshua French (27) og Tjostolv Moland (28) nekter å fortelle sin versjon av saken i militærdomstolen Kisangi fordi de er sikre på ikke å bli trodd. French og Moland håper på mer rettferdighet behandling i neste rettsinstans. Foto: ESPEN RØST
FORHÅNDSDØMT: De to draps- og spionsiktede nordmennene Joshua French (27) og Tjostolv Moland (28) nekter å fortelle sin versjon av saken i militærdomstolen Kisangi fordi de er sikre på ikke å bli trodd. French og Moland håper på mer rettferdighet behandling i neste rettsinstans. Foto: ESPEN RØSTVis mer

- Folk har omkommet her i løpet av vår tid

Kongo-fangene priser sin sterke fysikk for at de fortsatt lever.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KONGO (Dagbladet.no): - Det er mangelen på stillhet som er det verste. Jeg savner frihet, stillhet og fruen.

Joshua French (27) sitter sammen med Tjostolv Moland (28) i hjørnet sitt i fengselet og røyker. Så mye annet er det ikke å gjøre.

Nikotinen hjelper dem å få tankene vekk fra omgivelsene.

Ekskrementer
- Det er aldri rolig rundt oss. Om dagen er det fullt leven ute. Om natta er cellekameraten konstant urolig. Bare se, sier French.

Han peker mot ferske ekskrementer i hjørnene og opp etter celleveggen.

De to erklærer i kor at de fortsatt håper - og tror - på frifinnelse.

Bevisene holder rett og slett ikke, tror de draps- og spionasjetiltalte nordmennene.

Men ikke her. Ikke i militærdomstolen i Kisangani.

- Her er vi blitt forhåndsdømt for lenge siden. Vi venter med å fortelle vår versjon til neste steg, hvor vi kan få en mer rettferdig behandling, forklarer Tjostolv Moland.

Konsentrasjonsleir
Mens Moland snakker, bryter det ut slåsskamp ute i fengselsgården.

En lav, spinkel fange tvinges opp i et hjørne av en gruppe på åtte-ti mann, som holder tak i trøya hans.

Flere kommer til, og de forsvinner vekk. Vold er dagligdags i sentralfengselet.

Nordmennene forteller om hvordan fanger bankes med stokker.

- Folk har omkommet her i løpet av vår tid, sier Tjostolv Moland.

Medfanger stimler sammen rundt nordmennene mens Dagbladet er på besøk.

Det er unge menn og barn tilsynelatende ned i 13-14-års alderen. Mange dømt for voldtekt og drap.

- Men mange sier de ikke vet hvorfor de er her. Porten ble bare stengt igjen bak dem. En medfange fortalte oss at han soner ett år i fengsel for å ha stjålet ei høne, forteller French.

Moland nikker.

- Mange av fangene sover på betongbrisker, som i en konsentrasjonsleir.

Oppvekst i fengsel
Fengselet har en egen avdeling for kvinner.

Når en gruppe kvinnelige innsatte passerer gjennom luftegården til mennene, samler disse seg sammen og kaster lange blikk; sulteforet på menneskelig kontakt som de er.

Kvinnene ser ikke tilbake.

Heller ser de på det de bærer i hendene eller i bærenett på ryggen. Flere bærer poser med dagens matrasjon.

Nesten like mange bærer babyer og småbarn, uskyldig dømt til en oppvekst i fengsel.

Kanskje får de små en gang lov til å leve utenfor murene. Kanskje om ett år, om fem eller ti. Kanskje aldri.

French betrakter opptoget fra nordmennenes celle i et hjørne i fengselet.

Cella er åtte, ni kvadratmeter stor, og huser tre voksne menn.

Ga bort puta si
På gulvet ligger det to madrasser og et tynt liggeunderlag, som cellekameraten bruker. Han har fått puta til French.

Innerst i hjørnet ligger det aller helligste - bøker, røyk og litt mat, som blir levert av misjonærer.

Et slitt myggnett henger over madrassene de to sover på. Andre klær enn plaggene de to står og går i finnes ikke.

De to nordmennene har trent hardt gjennom mange år, og French forteller at de priser seg lykkelige over å være sterke fysisk.

- Hvordan det hadde gått for en vanlig person her inne? Uten Afrika-kjennskap og mye fysisk trening bak seg? Det hadde ikke gått bra,
det.