Folk og fe

Det er ikke lett å lage avis for arbeiderklassen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR EN AVIS fortsatt kaller seg «Klassekampen», må leseren ha lov til å forvente en viss revolusjonær grunntone. Iblant skjærer det i ørene til de mest fintfølende, gjerne representert ved ledelsen i partiet AKP. Da rykker de ut og forlanger at avisa kommer tilbake på plass. Man kan, uten å ta for hardt i, si det slik: Det nærmeste AKP kommer revolusjon i Norge er når partiet forsøker å avsette Klassekampens redaktør i ny og ne.

I GÅRSDAGENS utgave av Klassekampen var det imidlertid ikke fra partiledelsen angrepet kom. Det var fra spaltist og rockeredaktør Arild Rønsen. Rønsen - som leste Klassekampen daglig, også den gang den kom ut månedlig, som han selv påpeker - ser ingen annen utvei enn å rope et varsku. Det er alarm, for kulturdekningen i Klassekampen er blitt for elitistisk igjen. Det viser seg nemlig at avisa i hele sommer trykker utdrag fra D.H. Lawrences erotiske klassiker «Lady Chatterleys elsker». Mange sider, hver eneste dag, pikant illustrert med trær, som er mannlige kjønnsorganer, som potent vokser inn i blomster, som er kvinnelige kjønnsorganer. Boka passer fint inn i Klassekampen, skulle man tro, ikke minst fordi den formidler hvordan en mann fra arbeiderklassen og en dame fra overklassen godt kan ligge med hverandre, som et ledd i konvensjonsundergravende virksomhet. Eller kanskje fordi seksuell frigjøring også er politisk frigjøring. Noe slikt. Men Rønsen er ikke fornøyd, fordi dette er elitistisk kultur likevel. Han finner beviset i et intervju, der redaktør Braanen trekker opp uvante frontlinjer for gamle abonnenter: «Jeg vil tippe at det blant Klassekampens lesere er en tredel som heier på Virginia Woolf, en tredel på James Joyce og en tredel på D.H. Lawrence.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

JA, ER DET DER den viktige kampen står blant Klassekampens lesere? Rønsen tviler. Og så langt i resonnementet må man nok gi ham rett. «95 prosent av oss har ikke noe forhold til verken Woolf, Joyce eller Lawrence», sier han. Ikke fordi de ikke er revolusjonære nok, men fordi de ikke er folkelige nok. Rønsen vil heller lese om Hellbillies og Quart-festivalen. Det folk er opptatt av. Men så bærer det utforbakke: «De dagene hovedbøkene i de skjønnlitterære bokklubbene når postkassene, burde det være en selvfølge at de aktuelle bøkene er hovedoppslag på Klassekampens kultursider!» He he. Hva sier AKPs Jorunn Gulbrandsen til dette knefallet for kapitalstyrt folkesmak? Aner vi en spennende debatt om venstresidas sjel?

FOLKET ER EN vanskelig størrelse. Og ettersom Braanen tilsynelatende står sterkere enn mange av sine forgjengere, er det lett å ha sympati med Rønsen. For folket skal få brynet seg enda mer nå når avisas påtroppende litteraturredaktør Bendik Wold, hentet fra Morgenbladet, kommer inn i spaltene igjen til høsten. Han har skrevet godt om mange emner, men har ikke minst en skummel hang til svensk modernistisk lyrikk. Er det noe for folket, tro? Det eneste man kan trøste Rønsen med, er at utsagn som reflekterer hans linje er å finne der han minst aner det. I gårsdagens utdrag av «Lady Chatterleys elsker» i Klassekampen (kapittel 13), finnes en replikkveksling som burde kunne tilfredsstille Rønsens litteratursyn: «Har du lest noe av Proust», spurte han henne. «Jeg har prøvd, men han kjeder meg.»