Ti år er gått siden 13-årige Fredrik Bjelland flyktet for livet på Utøya. Han husker alt i detalj. På at han sov så lenge den dagen at han ikke hadde spist noe før skytinga startet. På alle ungdommene som løp rundt, som gråt og skrek. På lyden...

- Det var som å være med i en film, hvor kroppen og hodet gikk inn i ekstremt overlevelsesmodus, med én tanke i hode: Å overleve, sier Bjelland.

Trodde det var krig

Sammen med en rekke andre unge hoppet han ut av et vindu og løp ut i skogen. På kanten av øya klatret han nedover en skrent og gjemte seg. Folk stod overalt, og var livredde. De hørte at skuddene kom nærmere. «Nå svømmer vi», sa en jente.

- Så da gjorde vi det. Jeg svømte under vann lenge. Opp og ned. Opp og ned. Når jeg til slutt ser tilbake mot øya, ser jeg masse klær og døde mennesker. Jeg var sikker på at Norge var i krig, sier Bjelland i dag.

13-åringen ble hentet av faren og broren sin på Sundvolden. Det var mørkt ute da de tre kjørte hjem til Hamar.

- Selv om jeg alltid har vært stor for alderen, var jeg jo bare 13 år den gangen. Jeg var veldig redd og trodde det var krig. Selv biler ved huset vårt skapte frykt. Om naboen hamret, hørte jeg skudd, sier han i dag.