Folke-demokratiet

Får vi for mange avstemninger, kan folket så lett miste respekten for folket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR JEG HØRER ordet «folkeavstemning», tenker jeg på nei-dronninga Anne Enger Lahnstein, som vant kampen mot norsk EU-medlemskap. Eller på SVs daværende parlamentariske leder Kjellbjørg Lunde, som skapte bølger da hun først ikke ville bøye seg for et knapt flertall for medlemskap. I det siste har jeg stadig oftere assosiert ordet med Carl I. Hagen, fordi Frp har programfestet bruken av folkeavstemninger: «Fremskrittspartiet vil at folket gjennom folkeavstemninger skal gis adgang til å uttale seg om eller avgjøre viktige politiske saker.» Denne uka fremmet partiet forslag i Stortinget om folkeavstemning om vern av Vefsna-vassdraget i Nordland. Tidligere i vår ville Tønsberg-ordfører Per Arne Olsen holde folkeavstemning om bompenger. Men mine assosiasjoner til Frp skyldes også en trofast Dagblad-leser, Ivan Hansen fra «Torshaug» i Oslo, som lenge og innstendig har bedt meg lese boka «Det sveitsiske demokratiet». Den er skrevet av nå avdøde Dagfinn Flem, tidligere redaktør i Sunnmørsposten, og er ikke uinteressant.

FØR JEG TAR for meg boka, må jeg nevne andre personer som dukker opp på stikkordet «folkeavstemning». Professor i statsvitenskap Tor Bjørklund er trolig den som har befattet seg mest med folkeavstemninger, teoretisk og historisk. Han tok for flere år siden sin doktorgrad med folkeavstemning som tema og ga i fjor ut boka «Hundre år med folkeavstemninger. Norge og Norden 1905-2005». Så grundig har ikke TV2s Oddvar Stenstrøm gått til verks. Men han er utvilsomt den som arrangerer flest «folkeavstemninger» her i landet. I hvert eneste Holmgang stiller han et skarpt ja-nei-spørsmål om temaet som er oppe til debatt og ber folk ringe inn sin stemme. Stenstrøm legger ikke skjul på at avstemningen først og fremst er ment som underholdning og ikke helt til å stole på. Like fullt gir resultatene en pekepinn om folkemeningen, om øyeblikksengasjementet, der og da. Personlig kan jeg ikke huske at noen av disse avstemningene har gått i Hagens og Frps disfavør. Og det er i seg selv interessant. Det svekker neppe Hagens interesse for bruk av folkeavstemninger i en rekke isolerte spørsmål.

DEN ANBEFALTE boka om det sveitsiske demokratiet, hvor folkeavstemninger er en vesentlig del, viste seg å være forbløffende gammel. Den er gitt ut i 1945 og er skrevet med den andre verdenskrig og parlamentariske førkrigskriser som bakteppe. Flem peker særlig på svakhetene ved skiftende mindretallsregjeringer som aldri får arbeidsfred. Han konstaterer at partienes fremste oppgave blir en endeløs kamp om makta, istedenfor å løse de viktige sakene for folket, som de skal tjene. Dermed bidrar de parlamentariske demokratiene til å undergrave respekten for både politikere og partier, og dermed for demokratiet selv. I Flems (og Ivans) øyne har Sveits oppskriften ved å la folket være den øverste kontrollerende myndighet. Nasjonalforsamlingen og regjeringen må bøye seg for folkets vilje i de saker som blir lagt ut til folkeavstemning. Regjeringen er sammensatt av representanter for alle de ulike partiene, og den er ikke avhengig av nasjonalforsamlingens tillit, men av folkets. Dette skaper stabile styringsforhold, i tråd med folkets vilje.

ER DET SÅ en oppskrift for oss i 2006? Bjørklund mener Folkeavstemninger er et instrument som må vurderes ut fra bruken. Instrumentet kan ikke sies å være godt eller dårlig. Det kan ikke løsrives fra hvem som bruker det og til hvilket formål, enten det er bønder og fiskere som har nytte av det i kampen mot EU-medlemskap eller Frp som i ulike saker mener å ha folket i ryggen. Normalt vil folkets røst være mer konservativ enn de valgte representantenes. Den som vil gjennomføre en radikal reform, spør ikke folket til råds, men jobber i korridorene og på kammerset i det norske parlamentariske demokratiet. De som vil stanse tilflyttingen av innvandrere, kunne åpenbart tenkt seg å spørre folket om det bør være en grense for innvandring. De som absolutt mente at Norge burde vært medlem i EU, burde aldri spurt folket. Men var det feil at det ble gjort? Er det folkeforakt ikke å spørre folket? Eller er det respektfullt nok å invitere oss til å velge våre representanter hvert annet år? Jeg tror det. Det holder med «Holmgang», «Standpunkt» og meningsmålinger ukentlig. Får vi for mange avstemninger, kan folket så lett miste respekten for folket. Og da går det riktig galt.