Folkeforsvar og militær elite

Kritikken som stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Odd Roger Enoksen har rettet mot forsvarssjefen, kan i virkeligheten dreie seg om hvilken vei Forsvaret skal gå i framtida.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skal Forsvaret holde fast ved en snart 375 år gammel tradisjon, eller skal vi bli europeere også på det militære området?

På grunn av sin geografiske beliggenhet og svake økonomi har Norge hatt en annen form på sine militære styrker enn de fleste andre europeiske land. Grunnloven innførte prinsippet om verneplikten som en individuell plikt selv om den til å begynne med var begrenset til kun visse grupper i samfunnet. Dette gjorde at Norge kunne sette opp mange avdelinger, men de aller fleste var lett utrustet. Det samme gjaldt for den marinen som ble etablert etter 1814. Dette var en enkel beslutning for fedrene på Eidsvoll. Ordningen var i samsvar med norsk militær tradisjon, og den var i pakt med det som hadde skjedd i Europa som et resultat av Napoleonskrigene.

Verneplikten

Utviklingen av massehærene kulminerte i to verdenskriger og den kalde krigen. Etter den kalde krigen har det på 1990-tallet funnet sted en nærmest revolusjonær utvikling. Den almene verneplikt avskaffes i stadig flere land, ja, selv i Frankrike som har hatt den siden revolusjonen. I de land der verneplikten beholdes, som i Tyskland og Danmark, blir så få innkalt at den i virkeligheten er frivillig.

Det er tre årsaker til dette. Europa er blitt et fredeligere sted å leve i. Befolkningene er ikke villige til å bruke store summer på rustninger på bekostning av helse og trygder. Moderne våpensystemer er blitt dyrere mye raskere enn andre varer og tjenester i samfunnet. Det er ikke lenger mulig å utstyre massehærene med moderne våpensystemer for summer som befolkning og politikere vil stille til disposisjon.

Landene i Europa ser ingen trussel som truer deres eksistens som stat. Derimot kan mindre militære konflikter som truer europeiske interesser oppstå, slik som de på Balkan. Etter en slik vurdering står nasjonale eksistensforsvar uten oppgaver. Evnen til å reagere raskt blir et hovedkrav. Kvalitet kommer foran kvantitet. Samtidig er det også satt som krav at trening og væpning må være så god som mulig, slik at liv ikke går tapt på grunn av mangler på disse områder. Dette krever andre styrker enn det vi var vant til fra den kalde krigen. Da var oppgaven nettopp eksistensforsvar. Med dette er den napoleonske æra i europeisk militær utvikling slutt.

Ingen brudd

Hvor har så Norge plassert seg i denne utvikling? Utviklingen under 1990-tallet viser ingen skarpe brudd med det tidligere forsvarskonsept, selv om mobiliseringshæren ble halvert. Selv Regjeringens plan fra siste vinter (St.prp 45) endret ikke dette bildet vesentlig, og endringene som Stortinget gjorde, gikk i masseforsvarets gunst.

Selv om forsvarssjefen og den militære elite er vel klar over Stortingets holdning, er de også påvirket av utviklingen ute i Europa. Dette fordi de står overfor de samme oppgaver og problemer som sine allierte og naboer. De må på kort varsel etterkomme krav om å stille velutrustede styrker for operasjoner utenfor landet. De må sogar være forberedt på å sende styrker i krig utenfor landet, slik det skjedde våren 1999. Selv ikke Olje-Norge er villig til å bruke ubegrensede summer på Forsvaret, selv om betalingsvilligheten har vært større i Norge enn i mange andre land. Spørsmålet er derfor å få så mye ut av hver krone som mulig, og på noe som har verdi i de situasjoner som kan oppstå i de nærmeste årene.

Mang en politiker ser uten tvil logikken i dette, men det er likevel ikke det forsvar Stortinget ønsker. Stortinget er konservativt når det gjelder Forsvaret.

Internasjonalt instrument

Nå er det liten tvil om hvor utviklingen går. Et forsvar kan ikke ses bare i et nasjonalt perspektiv, dersom man ikke har en borgerkrig i tankene. Militære styrker er i sin natur et internasjonalt instrument, og har bare verdi i slike sammenhenger. Norge er vevet inn i resten av Europa i større grad enn noen gang før i sin historie, og må gå i samme retning. Når Restad og Enoksen tar for seg forsvarssjefen, er nok den dypere grunn at de mener han går for fort for folk og politikere.