HVA NÅ? EUs framtid kan ikke ligge i Angela Merkels eller Mario Montis hender, men i innbyggernes.  EPA/THIERRY ROGE
HVA NÅ? EUs framtid kan ikke ligge i Angela Merkels eller Mario Montis hender, men i innbyggernes. EPA/THIERRY ROGEVis mer

Folkets Europa

Den vanskeligste utfordringen framover handler ikke om økonomi, men om demokrati.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EU-toppmøtet i forrige uke ble en slags suksess for alle deltakerne, skal vi tro oppsummeringene. Litt avhengig av hvilket land man befinner seg i, vant både Italias Mario Monti, Tysklands Angela Merkel og Spanias Mariano Rajoy. Ettersom EU ikke er et fotball-sluttspill kan det faktisk hende at alle vant litt: De navnløse markedene som holder i dommerfløyta, ser foreløpig ut til å beholde troen på møteresultatene litt lenger enn det som har vært vanlig de siste to åra.

Målet med møtet var imidlertid ikke bare å klare brasene på kort sikt, men å pønske ut en langsiktig strategi. I takt med tesen om at det er i krisetider unionen styrkes, blir mantraet «mer Europa, ikke mindre» stadig oftere gjentatt. Tanken er at EU må skrus tettere sammen hvis prosjektet skal overleve. EU-kommisjonens president Herman van Rompuy leder et gruppearbeid som skal bli mer konkret til høsten, en plan med fire hovedpunkter. De første tre handler om bankunion, felles finanspolitikk og en samkjøring av den økonomiske politikken. Det fjerde punktet handler om demokrati. Det er med god margin den korteste biten av rapporten. Det er fordi det er den vanskeligste.

I Van Rompuys rapport står det at tettere integrering vil trenge «en sterkere demokratisk basis og bred støtte fra innbyggerne». For enkelte europeiske politikere er det et utenkelig scenario. De hevder krisa i Europa er et tegn på at nasjonalstaten, som demokratisk grunnstein, har fått for lite makt. David Cameron er blant dem som er bekymret for å miste støtten fra EU-kritiske krefter i egne rekker. Søndag skrev han en mye omtalt kronikk i avisa Daily Telegraph, hvor han åpner for en folkeavstemning om britisk EU-medlemskap. For andre observatører, lederen for norske EU-motstandere, for eksempel, er en demokratisk støtte til tettere integrasjon latterlig, fordi EU i bunn og grunn dreier seg om å stjele fra de fattige: «EU er et toppstyrt eliteprosjekt som raner folk, ikke bare for arbeid, inntekt og verdighet, men også for demokrati», sa Nei til EUs leder Heming Olaussen denne uka.

Det er imidlertid ikke illsinte EU-kritikere på autopilot som kommer med den mest interessante kritikken av utviklingen i unionen om dagen. Jürgen Habermas, en utrettelig Europa-idealist, kom i vinter med ei bok med beinhard kritikk av utviklingen i EU de siste åra. Men løsningen er ikke å skulle vende seg tilbake til nasjonen. Europas politiske ledere har utelukkende bekymret seg for å bli gjenvalgt, i stedet for å bygge opp et system der velgerne kan stemme som europeiske innbyggere. Det er ikke det europeiske prosjektet som skaper den populistiske motreaksjonen vi ser over hele kontinentet i dag, det er manglende evne til å ta EU-prosjektet på alvor, mener Habermas. De samme tankene fremmet den nederlandske forfatteren Geert Mak i et godt intervju i flere norske aviser tidligere i sommer. Han mener lederne i EU-landene «sviker den europeiske drømmen» ved å tviholde på at kortsiktige nasjonale hensyn fortsatt skal være det viktigste.

Disse tankene deles av forkjemperne for en europeisk føderasjon, som igjen begynner å markere seg kraftig, nettopp med demokrati som det fremste argumentet. «Den dagen vi spør folk om de vil ha Europa eller demokrati kan vi pakke sammen og gå hjem», sa EU-parlamentarikeren Sylvie Goulard på et møte i Brussel i vår.
Hun er med i en gruppe av ivrige forkjempere for europeisk integrasjon, som blant annet inkluderer den tidligere røde studentlederen, nå grønne politikeren Daniel Cohn-Bendit. Spinelli-gruppa, som den heter, mener man ikke kan snakke om at nasjonalstatene avgir suverenitet når de inngår forpliktende samarbeid. Det er i virkeligheten å vinne tilbake selvråderetten, for i møte med dagens globale utfordringer og trusler kan ikke europeiske enkeltland tro de kan bestemme over sin egen skjebne på egen hånd. Europas folk må bestemme sammen, og det krever en utvidelse av demokratiet: Det kan handle om reform av EU-parlamentet, så det faktisk får noe å si hvem man stemmer på. Tettere samarbeid mellom nasjonale parlamenter og EU-parlamentet er ett forslag. Direkte valg av EU-kommisjonens president, eller hele EU-kommisjonen, er et annet. I tillegg kommer litt vagere visjoner om en virkelig europeisk offentlig sfære som binder innbyggerne tettere sammen.

Slike tanker kan virke luftige, men grunninnsikten er godt forankret: Hvis det europeiske prosjektet skal ha ei framtid, kan ikke Europa-debatten handle om hvorvidt det er Tyskland, Italia eller Spania som «vinner» på toppmøtene. Den kan heller ikke handle om økonomisk brannslukking for å stagge markedene. Et EU som både er tettere sammenvevd og mer demokratisk trenger ikke være et paradoks. Men det er en temmelig bratt oppoverbakke som skal forseres for å få det til.