Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Folkets opprør

Glem mytene om Fremskrittspartiet. Frp's vekst og posisjon er et resultat av konflikter og endringer i det norske samfunnet. Folket gjør opprør mot eliten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CARL I. HAGEN

leder et parti som eliten forakter og forenkler. I årevis ble Frp avfeid som ei boble, et samlingssted for misfornøyde drosjesjåfører, ilanddrevne sjøfolk og bygdetullinger. Den feilen er det knapt noen som begår lenger. Valgresultater og meningsmålinger har skapt en slags respekt, uansett hvor iskald den er i tonen. Det mange undervurderer, er styrken og holdbarheten som ligger bak Frp's framgang. Frp fanger opp en politisk tendens som er synlig over det meste av Europa: skepsis til innvandring, frykt for at velferdsordninger svekkes, motstand mot globalisering og overnasjonalt byråkrati. I tillegg kommer et særnorsk og underrapportert fenomen: Frp driver en omfattende og systematisk utbygging av partiorganisasjonen. Frp er ingen boble, kanskje en bølge.

DET ER VANLIG

å framstille Frp som et upålitelig parti som skifter standpunkt i takt med endringer i folkedypet og de politiske konjunkturene. Beskrivelsen er stort sett riktig, men det er for lett å avfeie prosessene i partiet som ren opportunisme. Frp er fremdeles mer av en koalisjon og en bevegelse enn et tradisjonelt parti. Partiet samler tre hovedgrupper: liberalister, populister og kristen-konservative. Det gir i seg selv et betydelig politisk spenn og er også hovedårsak til at Frp er et uferdig parti. De mange interne maktkampene vitner om at partiet ikke er konsolidert.

HAGENS STERKE

lederposisjon er et annet særtrekk som Frp deler med andre populistpartier i Europa. Ingen bør undervurdere partilederens maktpolitiske evner og appetitt. Men at Hagen troner som en solkonge blant sine egne, er ikke bare uttrykk for en autoritær tendens i partiet. Det karismatiske lederskapet er nødvendig fordi partiets sprikende ideologi krever en person som kan forene og dekke over med slående retorikk. En sterk leder gjør det lettere for partiet å skifte standpunkt.

DET ER LETT

å riste på hodet over de politiske hallingkastene Frp har foretatt siden stiftelsen. Men det finnes en slags indre logikk i spennet mellom Anders Langes tale på Saga kino i 1973 til Carl I. Hagens overraskende landsmøtetale for noen uker siden. Det mest grunnleggende trekket er opprøret mot elite og establishment, følelsen av at de styrende og de mektige har glemt vanlige folk. Denne misnøyen ble i starten rettet mot velferdsstatens utvekster, men endret dramatisk retning i siste halvdel av 80-tallet. En kraftig økning i innvandringen skapte plattform for et større og mer stabilt Frp. Det er innvandringen - i kombinasjon med eldrebølgen og globaliseringen - som bygger bru mellom det gamle og det nye Frp.

VI STÅR

altså overfor en ny type usikkerhet: opplevelsen av at norsk fellesskap og velferd trues innenfra (innvandring) og utenfra (globalisering, EU). I et slikt perspektiv blir Carl I. Hagens forsvar av velferdsrettigheter og aktiv bruk av den statlige formuen langt mer forståelig. Den rene og ranke liberalismen kan ikke svare på disse utfordringene, og er dessuten en fremmed plante i norsk tradisjon. Det er ikke uten grunn at Hagens nye linje av enkelte samfunnsforskere karakteriseres som velferdssjåvinisme. Ingen bør bli forundret om partiet utvikler proteksjonistiske trekk og går mot medlemskap i EU.

ANDERS LANGE

var en reaksjonær anarkist som foraktet organisasjoner. Carl I. Hagen fikk sin første ledererfaring som studentleder i Storbritannia. Han er og blir et organisasjonsmenneske, noe hans faste grep om indre strider vitner om. Etter det fatale landsmøtet på Bolkesjø i 1994 har Frp satset systematisk og målbevisst på å bygge organisasjonen. På Youngstorget sitter partisekretær Geir Moe og leder en organisasjon med 22000 medlemmer, et omfattende skoleringsprogram og et kobbel av fastlønte distriktssekretærer. Forbildet er Arbeiderpartiet i dets glansdager, altså en langsiktig strategi for å bemanne store og små posisjoner i det norske samfunnet.

DET KAN

partiet lykkes med fordi norsk politikk er grunnleggende endret, ja snudd på hodet. Nå går eliten mot venstre, mens de med mindre utdanning går mot høyre. Det er drivstoffet i Carl I. Hagens prosjekt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media