Folkets pave

Tre ganger i mitt liv fikk jeg møte paven.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De to første møtene var i Roma på 80-tallet. Jeg var ikke veldig gamle gutten, tidlig i tenårene, og jeg forsto ikke dengang helt rekkevidden av hvem det var jeg hadde framfor meg.

Men oppvokst i et katolsk hjem, forsto jeg betydningen og posisjonen til paven, ikke bare for katolikker, men verdens kristne og også ikke-kristne. Det har de siste månder og døgns utvikling vist.

Øyeblikket foran den hvite kappekledde mannen var kraftfullt, sterkt og uforglemmelig. Øynene hans låste meg. Blikket og oppmerksomheten hans var forbeholdt meg da vi møttes. Tiden sto stille en liten stund. Det var slik hans møter med mennesker verden over var.

Pave Johannes Paul II sto på den lille kvinne og manns side. Han var en tilgjengelig pave som reiste verden rundt og møtte mennesker ansikt til ansikt på alle kontinenter. Uansett samfunnslag, rik eller fattig, så tok hans seg tid.

Da han besøkte Sør-Amerika og passerte de aller fattigste og mest undertrykte, stanset han opp og løftet de små barna opp i armene sine. De hyllet ham, og han felte tårer sammen med dem.

Pave Johannes Paul II var ikke forbeholdt kardinaler og andre geistelige, slik mange tidligere paver var.

Mange her hjemme opplevde paven som en aldrende konservativ mann som var vond å vende i kirkelige spørsmål. Men paven var samtidig en svært radikal og raus mann, en skikkelse som hadde et inderlig ønske om å samle mennesker i fred, ikke splitte dem. Og han var et samlingspunkt blant sine egne.

Gjennom sine møter med hverdagsmennesker ga han sine trosfeller håp, styrke og inspirasjon til å kreve sine rettigheter og sin selvstendighet. Nylig ble det kjent at KGB, i ledtog med østtyske Stasi, trolig bærer ansvaret for drapsforsøket på den polskfødte paven i 1981 på Petersplassen.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Sovjet-kommunistene tidlig ville ha Johannes Paul II vekk fra denne verden. Hans påvirkning var sterk, så sterk at paven tildeles mye av æren for den relativt stille revolusjonen Europa har opplevde siden 80-tallet og fram til i dag.

Tidligere østblokkland og sovjetiske regioner har fått sin selvstendighet og er frigjort fra kommunismens jerngrep.

Mine små møter med St. Peters etterfølger fikk meg ikke opp på barrikadene. Til det har vi det for godt her i Norge. Men minnene har brent seg fast, de har åpnet øynene mine og formet mine verdier.

Paven har lærte meg at det viktigste ikke er om man tilhører den ene eller den andre trosretningen, eller ingen for den saks skyld, men at man viser medmennesker respekt, overbærenhet, er rettferdig og har tro på det gode i hvert menneske.

PÅ BESØK I VATIKANET:</B> Mitt første møte med paven var for et halvt liv siden. Siden fikk jeg et kort møte med ham igjen i Roma og Oslo da han besøkte Norge i 1989.
PÅVIRKET:</B> Mine tre møter med paven vil jeg aldri glemme. De har satt varige spor i meg.