Folkets president

NEW YORK (Dagbladet): Det amerikanske folk vil fremdeles ha Bill Clinton som president. At de ikke helt kan stole på det han sier, er mindre viktig så lenge kursene på børsen går opp. Og det er mannen i gata, de svarte og kvinnene som kan sørge for at Clinton ikke havner for riksrett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter en brennhet helg med rødmende nyhetsreportere og avstengte dataskjermer i pyntelige barnefamilieområder, er tallenes tale klar: Flere og flere mener riksrett er feil, at saken bør legges bort uten videre undersøkelser og at Kongressen bør følge folkemeningen. Samtidig tror de fleste at Clinton har løyet om Monica, foran storjuryen og overfor sine medarbeidere. Så langt er et offentlig rapp over fingrene den mest passende straffen, ifølge folket. Et fy, og ferdig med det.

  • CNN og USA Todays ferske undersøkelse står i skarp kontrast til republikanere som ikke har klart å holde munn, og til en rekke aviser som på lederplass krever presidentens avgang. Det hersker voldsomme motsetninger i USA i disse dager. De såkalte «talking heads», spesialistene på tv, snakker i juridiske termer som er vanskelig tilgjengelig for folk flest. Den alminnelige amerikaner er mer henfallen til fjernsynets tradisjonelle såpeunderholdning, enn politiske debatter. Debatten foregår på gatehjørnene og i parkene. En svart lastebilsjåfør i Washington DC ga oss et klart svar da rapporten glødet på Internett lørdag: - Er ikke Hillary sinna på gubben, ser jeg ingen grunn til å kaste bort energi på det.
  • Mer enn 90 prosent av svarte velgere har støttet Clinton fram til nå. I likhet med Clintons store antall kvinnelige velgere, ser det ikke ut til at kursen er stukket om. Svarte amerikanere har aldri trodd at maktmennesker har høyere moral enn andre mennesker. Deres erfaring gjennom flere hundre år er snarere motsatt, og Clinton har slåss for deres saker: utdannelse og sosiale reformer. Folk på laveste sosiale plan holder fast ved Clinton, og har et positivt syn på presidenten også som privatperson.
  • I Kongressen er nervene på høykant foran valget 3. november. Stive av ansvarlighet og moralsk verdighet trer den ene republikanske representanten etter den andre fram og forsøker å framstå som rettferdige og upartiske. De skuler til folkemeningen, som sett med norske øyne er mye mer edruelige enn forventet. Det amerikanske folk har faktisk vist både vett og forstand. Den amerikanske puritanismen er ikke antent av Starrs pornosider. Folket vil ha fred og et land som styres. Clinton har store muligheter til ikke å måtte vende tilbake til sin favorittbok, «Hundre års ensomhet» av Gabriel Garcia Marquez.
  • Hva er så framtida til William Jefferson Clinton? Justiskomiteen i Representantenes hus vil uten tvil sette i gang høringer for å finne ut om saken må til riksrett. Mye taler for at Kongressen kan ende opp med en resolusjon om mistillit, ikke riksrett. Avgjørelsen står og faller med president Clintons vilje til å samarbeide og innrømme sine løgner. Clinton må slutte å sno seg rundt sine egne ord. Det er særlig hans definisjon av sex som nå tretter ut Kongressen. Nå må han innrømme å ha løyet under ed i Paula Jones-saken. Da nektet han for å ha hatt et seksuelt forhold til Monica Lewinsky. Hans definisjon av sex er noe annet. Etter Starr-rapporten tror ingen på Clintons bortforklaringer.
  • Bildet av Clinton som patologisk løgner er det mest ødeleggende for presidenten. Det er dette bildet som kan snu folkemeningen i negativ retning. Hvis Clinton fortsetter uthalingsteknikken han har bedrevet så langt, vil alle, inkludert folket, gå lei. Så langt har folket vist Clinton at de gir blaffen i privatliv og presidentsex. Den tilliten burde Bill Clinton returnere ved å få en slutt på saken.