Folkets tv-domstol

Presidentvalget i USA begynner å bli ulidelig spennende selv om begge kandidater er forholdsvis fri for karisma og originalitet. Kampen om velgerne i USA har ikke vært så jevn siden John F. Kennedy og Richard Nixon kjempet om Det hvite hus i 1960. Den unge og sjarmerende Kennedy gikk over målstreken valgnatta med under ett prosentpoengs forsprang på den humørsyke ringreven Nixon. I etterkant mener mange at tv-debattene gjorde utslaget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Helga har vært brukt til oppladning og huskelapper både i guvernørboligen i Austin og i visepresidentvillaen i Washington. Begge presidentkandidatene vet hvor viktig det er å framstå som trygge og kunnskapsrike. Begge har mann- og kvinnesterke staber som har analysert tidligere debatter ned til minste detalj. Samtidig vet man at ord, kunnskap og angrep ikke treffer målet hvis det ikke harmonerer med ansiktsuttrykk, kroppsspråk, stemmeleie og humor.

  • Kennedy og Nixon hadde den første tv-debatten for amerikanske presidentkandidater i USAs historie. Kennedys folk hadde en bindsterk samling som de kalte Nixopedia. I den sto alt Nixon hadde sagt og gjort i sin politiske karriere. Nixon på sin side angrep Kennedy som ung og uerfaren. Den første tv-debatten 26. september 1960 hadde 66,4 millioner seere, og kommentatorene var uenige om hvem som var vinneren. Mange holdt en knapp på Nixon. Langs valgkampveiene til Kennedy var antallet jublende mennesker tredoblet.
  • Ti år seinere utfordret Ronald Reagan president Jimmy Carter. Også i 1980 lå de to kandidatene temmelig jevnt fram til tv-debatten som hadde 80,6 millioner seere. Ronald Reagans avslappete sjarm og slengbemerkningen «There you go again» ga Reagan 20 prosentpoeng i forsprang og en sikker valgseier. Da utfordrer Walter Mondale fire år seinere ble møtt med samme bemerkning fra Reagan, snudde Mondale seg mot Reagan og sa: «Husker du sist du sa det?».
  • Reagan ble totalt forvirret, fordi han ikke husket noe, og falt helt sammen. Rådgiverne fortvilte, men Mondale og Reagan hadde en runde til på tv. Vel vitende om at han var 73 år gammel, sa Reagan med et skeivt smil at han ikke skulle bruke det mot ham politisk at Mondale var ung og uerfaren. Mer skulle ikke til for at Reagan-menigheten var på plass igjen. TV-debatten som så langt har seerrekord med 85 millioner, er møtet mellom Bill Clinton, George Bush og Ross Perot i 1992. Bush var uklok nok til å kaste et blikk på klokka under debatten og framsto som uinteressert og arrogant.
  • Selv om Gore og Bush har mange fellessaker på sine politiske programmer, er måten de for eksempel vil bedre utdanningsmulighetene i USA på svært forskjellig. Det samme gjelder sikring av syketrygd og pensjon. At Bush nå vil åpne for oljeleting i Alaskas sårbare naturområder, og at Gore vil hente olje fra USAs reservelager for å dempe prisstigningen på bensin og fyringsolje, er brennhete politiske saker. Rakettforsvar til milliarder, skattelette til vel så mange milliarder og helseforsikring for alle viser at kandidatene ikke engang rødmer når de overbyr hverandre.
  • Selv om velgerne har signalisert at dette valget handler mer om saker enn om personlighet, vil morgendagens debatt være første test på hva det amerikanske folket legger mest vekt på. Og hvem de har mest tiltro til som det nye århundrets store far. George W. Bush har størst fallhøyde hvis han glemmer huskelappene, men Al Gore kan skape inntrykk av seg selv som en bedreviter hvis han ikke samtidig framstår med interessert varme og humor. Bush puster Gore så tett i nakken at et riktig skeivt Bush-smil kan slå knockout på rivalen hvis Gore har et dårlig øyeblikk.
  • En av John F. Kennedys rådgivere i Det hvite hus, Richard N. Goodwin, sier det slik: Hvis du vil vite hvem som vant debatten, må du overse kommentatorenes meninger. De evaluerer bare ordene. Resten av landet lytter til musikken.