Folkevandring

Vi lever i ei folkevandringstid. Det har Europa gjort før. Hva tenkte folk den gang?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIL Å BEGYNNE MED het de bare «de fremmede». Folk kalte dem «peregrini», de som kom utenfra Romerriket. De dukket opp med ujevne mellomrom, lokket av Vestens rikdom, trengte seg på ved grensene og tedde seg truende. Knivdrap og vold forekom, selv om de fleste nok var skikkelige folk opptatt av handel og vandel, fe og brød.

Etter hvert ble det vanlig å skjelne flokkene fra hverandre, sette navn på dem, og gi dem egenskaper. De ble kalt vendere og vandaler, visigotere og ostrogotere, markomanner, svevere, rygere, bairer. Noen høye og lyse, andre små og kroksnutede, men de fleste blandet, sterkt blandet.

Noen kom gående, som germanerne med alt sitt tross og tren, kvinner og barn og bikkjer medregnet. «Germanerne drar forbi» heter en kjent scene, udødeliggjort av en ettertidig maler, der et folk av mutte, rødblonde kjemper bøyer av for soldatene ved rikets grenser og styrer sine vogner mot nye marker i øst. Eller var det mot vest.

Andre kom til hest, som et ekko av de sadel-løse hunnerne, de som hadde gjort seg fryktet som menneskelige lyn. Mystiske ryttere, flygende og farlige, i stand til å trenge igjennom alt.

Hver flokk fikk navn, ble til et «folk», tildelt egenskaper som det ble fortalt om i slektsledd etter slektsledd.

DE GAMMELDAGSE HISTORIEBØKENE har det travelt i århundrene etter Romerrikets fall. «Folkevandringenes tid» heter gjerne kapitlet der det ene folket etter det andre krysser Europa, dukker opp ved Vestens grenser, forsyner seg av herligheten og forsvinner. Stakkars den leser eller den elev som skal holde orden på alle follkevandringsfolkene. Kaos, slår man fast, nærmest i selvforsvar. Europa var i kaos, må man virkelig lese om alt dette, kommer vi ikke snart til fortellingen om den rolig flytende middelalderen - tida da alt igjen faller på plass?

Slik er myten om folkevandringene: et kort og hektisk tidsrom fylt av uro og bråk. I virkeligheten dreide det seg om flere århundrer, de fleste rolige.

GOTERE AV ALLE SLAG kom, leser vi, særlig mange gotere, fra vest og øst og nord. Men hvem var goterne? Seinere krøniker har gitt sprikende forklaringer. Kom de fra Götaland i nord eller Gardarike i øst? Bygde de kirker, «de Gothers katedral» som Wergeland synger om, opphavet til gotikkens buer og spir? Skapte de skrift - gotisk skrift, det spisse og stikkende alternativet til karolingernes myke minuskler? Var goterne en nasjon med språk og kultur - eller bare en tilfeldig sammenrasket skare, holdt i hop av en tilfeldig oppdukket leder, på lykkejakt mot rikdommens byer?

Historikerne i dag mener nærmest det siste, har jeg forstått. Og ikke bare om goterne. Mange av «folkene» under folkevandringene var egentlig bare flokker. Summer av individer, tilfeldig koagulert i grupper, mer preget - også for seg selv - av sine handlinger enn av bestemte egenskaper eller «vesen».

Historien om goterne, de høyreiste, krigerske - eller var de små og kjappe, hvem husker - er en ettertidig myte, en av de mange «folke»-fortellinger som skulle gi et tidsrom mening.

Men folkevandringene har ingen «mening», ut over det at menneskene vandret for å skifte bosted. For ingen kan si hvorfor de brøt opp, og hvorfor de ikke kunne bli værende der de kom fra - i Vandalia, Gothia, Rygien, Dakia. Alle forsøk på å konstruere bestemte grunner, tilskrive gruppene egenskaper, sortere dem etter kategoriene «verdige» eller «ikke verdige» vandrere, er forsøk på etterrasjonalisering.

SÅ HVIS JEG VAR TEODOSIUS eller en annen keiser, ville jeg steget opp i mitt tårn, skuet ut over folkevandringenes malstrøm og sagt: - Pokker ta dere, fremmede, at dere ikke kunne holde dere hjemme!

Gud skal vite at alle reglene for hvem av dere som skal få komme inn og når, og hvor lenge og hvorfor, har vært drøftet i Senatet her, opp og ned, til mektig ufred blant oss selv. Men når dere nå først er her, så får vi gjøre det beste vi kan ut av disse folkevandringstider. Tenk på historiebøkene! Vi vil ikke være til skam for leserne, vil vi vel?

Så ta tak der, vender og burgunder, romer og greker, forlik Eder som best I kan.

Dette sier jeg, Teodosius.

Nå har jeg talt.

Det er ikke mer.