Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Følsom innsikt

_Jeg spyr av dere jøder. Dere gjør ikke en gang motstand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er gestapisten (Håkon Ramstad) i "Gjesten" som hveser ut sitt hat og sin forakt. Mot Sigmund Freud (Erik Hivju) og hans datter Anna. (Andrine Sæther). Gestapisten er kommet til kontoret for å stikke til seg Freuds siste penger. Til jøden Freuds fortvilelse tar nazisten med seg datteren til hovedkvarteret. Det er Wien i 1938.

Plutselig dukker en fremmed gjest (Øystein Røger) opp på Freuds kontor. Han utgir seg for å være Gud, kledd i livkjole og flosshatt. Hvilket ansvar har Gud?

Fra i morgen kan man se et nytt stykke av Eric-Emmanuel Schmitt på Nationaltheatrets Malersalen, med Nils Ole Oftebro som instruktør. Han fant stykket under et franskkurs og ble tent.

For slik er det med den franske romanforfatteren, dramatikeren, filosofen og konsertpianisten Eric-Emmanuel Schmitt (47), har man først lest eller sett noe av ham, blir man på et vis nesten forhekset, i det minste inntatt i hans evne til å appellere til våre følelser, uten at han er sentimental, gjennom eksistensielle spørsmål.

Første gang man ble kjent med ham i Norge var gjennom Kjetil Bang-Hansens glimrende oppsetning av "Enigmavariasjoner" med Toralv Maurstad og Geir Kvarme på Oslo Nye Teater i 2001. Så fulgte Bang-Hansens oppsetning av "Til døden skiller oss ad" på Nationaltheatret i 2006 med Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal. Også godt teater.

I årene mellom har det lille forlaget Pantagruel sørget for å utgi flere av hans bøker, leseropplevelser av høy kvalitet. Og med utfordrene temaer blant andre i boken om Hitler. Om den virkelige, og om hvordan det ville gått hvis unge Adolf var kommet inn på Kunstakademiet. I "Evangeliet i følge Pilatus" forteller han om Pontius Pilatus og Jesus.

Schmitt er selv troende, men frigjort fra enhver tekst. Han er ikke katolikk, ikke kristen, ikke muslim. I alt han skriver

kjemper han mot depresjon, melankoli, frykt og tristhet. Da han studerte filosofi ville han finne sannheten. I dag liker han bedre spørsmål enn svar.

I Frankrike betraktes han med rette som et multitalent. Selv er han lei av å høre det, Ikke desto mindre konserterer han som pianist, han skriver librettoer til operaer, og bøkene og skuespillene hans er utgitt og oppført i mer enn 60 land. I 2007 hadde hans første film, "Odette Toulemond" premiere. Regissør og manusforfatter: Eric-Emmanuel Schmitt. Mitt første møte med forfatteren var gjennom "Enigmavariasjoner" på Oslo Nye, en forestilling jeg bare med meg i mange år, før "Mitt liv med Mozart" dalte ned på pulten min. Den handler om musikkens makt over sinnet, den frelsende, dulmende, revolusjonære kraft, som han sa selv. Mozarts musikk fører til humanismen. I følge ham selv hindret Mozarts musikk ham i å begå selvmord da han var 15 år. Med boka følger en cd som akkompagnerer hvert kapitel.

Han skriver om barndommen som man ikke legger merke til før man har forlatt den, om barndommens ånd som først kommer til en sent i livet. Om sorgen, lidelsen, smerten som før eller siden kommer til oss alle.

I morgen kan vi igjen møte Schmitt gjennom "Gjesten" på Nationaltheatret. Allerede før premieren er det vanskelig å få billetter. Ikke rart. Eric-Emmanuel Schmitt gjør noe med tilskueren, eller leseren.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media