Før deportasjonen

Lier statlige ventemottak er blitt en dumpingplass for menneskeskjebner som ikke passer inn i det norske asylsystemet, skriver Trude Ringheim.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LIER STATLIGE VENTEMOTTAK skal være «et nøkternt innkvarteringssted», heter det. «Nøkternt» er en svært positiv beskrivelse av den nedslitte militærleiren som huser ureturnerbare asylsøkere. I Utlendingsdirektoratets siste tilsynsrapport får ventemottaket ros for å ha en klar, entydig returtilnærming i kontakten med beboerne. Det opplyses at gjerdet rundt leiren er der for å beskytte beboerne. Og at det å leve under nesten konstant kameraovervåkning skaper en følelse av trygghet. Men hvorfor kaller da de utakknemlige utlendingene Lier for et fengsel?

UNDER BONDEVIK II-regjeringa oppsto debatten fordi asylsøkere som fikk endelig avslag på asylsøknaden, ble satt på gata og nektet sosialhjelp. Erna Solberg foreslo utreisesenter. Den rødgrønne regjeringa omdøpte ordningen til ventemottak og opprettet Lier og Fagerli statlige ventemottak – og her fins det lite annet enn nettopp apati og venting. Intensjonen var et kortvarig oppbevaringssted. To år etter er mange av de samme mennene fortsatt her. At Lier er blitt et permanent bosted er brudd med intensjonen.

GRENSELAND – forum for asylsøkere og flyktninger, arrangerte tirsdag en høring om Lier statlige ventemottak. Trine Skei Grande (V), Rolf Reikvam (SV) og Bjørg Tørresdal (KrF) tilbrakte kvelden på Lier menighetshus, og lyttet til fortvilte Lier-beboere, fra Iran, Irak, Sudan, Somalia, Etiopia, Eritrea, Kongo, Burundi og Afghanistan. Utlendingsmyndighetene mener de trygt kan reise tilbake dit de kommer fra. Og ja, noen bør reise. Andre nektes innreise fordi Norge mangler returavtale, andre mangler papirer. Mange frykter med god grunn at de blir drept eller torturert hvis de tvangssendes til totalitære regimer eller krigsliknende tilstander. En av hovedtalerne på møtet vil ikke sendes tilbake til Sudan. Der venter militærtjeneste for regimet som er ansvarlig for katastrofen i Darfur. Han vil ikke drepe sine egne. Flere er forsøkt returnert flere ganger. De utslåtte på Lier er ei sammensatt gruppe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

GRENSELAND VILLE arrangere møtet på selve mottaket. Rune Berglund Steen fra Grenseland sier UDI begrunnet avslaget med «hensynet til privatlivet fred». Det må være en dårlig vits. Er det noe disse menneskene ikke har er det privatliv og fred. Beboeren Yonas bruker uttrykket «psykisk terror». Fire menn med ulike bakgrunn stues sammen på de små rommene i brakkene. Måned etter måned. Noen ber høyt. Andre hører på høy musikk døgnet rundt. Folk sover om dagen og er våkne om natta. Noen snakker høyt med seg selv. Eller tygger blader fra trærne eller drikker vaskemiddel i desperasjon, sier Yonas, fordi de har konstante smerter og mangler behandling. Noen begynner å krangle, for eksempel om tallerkener i kantina. Den private asyloperatøren med solide overskudd, tar seg ikke råd til å kjøpe inn nok tallerkener til alle.

ARASH (22) har sultestreiket. Norge vil ikke ha ham. Heller ikke Iran. Psykiater Sverre Varvin som er ekspert på flyktninger og traumer, sier at fra et medisinsk synspunkt, øker lange opphold på steder som Lier risikoen for psykisk sykdom. Flere beboere skal ha skreket, knust vinduer og blitt hentet av politiet.

HVOR LANGT er vi villig til å gå for å psyke folk ut av landet? Ligger det virkelig en motsetning mellom å forsøke å sende folk ut og behandle dem med verdighet? Kan det tenkes at det faktisk er flere som vil bli motivert til å reise hvis de behandles med respekt og fikk mer info og hjelp? Er det rasjonelt at folk som skal motiveres til retur til steder de ikke har vært på mange år, ikke skal ha tilgang til telefon for å kontakte familie og kjente? Redselen for å sende ut feil signaler styrer returarbeidet. Og respekt for mennesker i en vanskelig situasjon er visst feil signal. UDI gjentar at tilbudet på Lier er frivillig. Hvor frivillig oppleves det? Mange sier de er i leiren for å slippe å bli kriminelle.

RETUR, RETUR sa Erna Solberg. Og Bjarne Håkon Hanssen. Fortsatt er signalet at ingen er ureturnerbare, bare returuvillige. Det må bare presses på – lenge nok. Situasjonen på Lier viser at det må settes en tidsfrist for opphold i ventemottak, slik Venstre går inn for. Det må finnes ei grense for hvor lenge mennesker skal leve som rettsløse i Norge. Både Sverige og Tyskland har gjennomført ordninger for papirløse. Ingen kan beskylde landene for ikke å være lovsamfunn.

Lier bør byttes ut med et profesjonelt retursenter med telefoner og reell returkompetanse. Noen av de ureturnerbare må få midlertidig arbeidstillatelse. Det må også bli enklere å få gjenåpnet enkelte asylsaker. For kan vi utelukke at folk som klamrer seg fast på Lier i årevis, virkelig ikke har noe å frykte?