Før det er for seint

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • De første reaksjonene på finansminister Gudmund Restads tilleggsbudsjett sist fredag tydet på at forslaget om kontantstøtte til småbarnsforeldre var sikret flertall, mens økningen til minstepensjonistene ville lide nederlag. Nå er bildet mer usikkert. Fremskrittspartiet prioriterer minstepensjonistene. Spørsmålet er om Hagen vil gå inn for kontantstøtten når han først har lidd nederlag i pensjonssaken.
  • Valget mellom de to flaggsakene til regjeringen Bondevik bør være lett. Kontantstøtten har en rekke betenkelige sider både av praktisk og prinsipiell karakter. Når vi mener minstepensjonistene nå må komme i første rekke, skyldes det ikke bare at de som ligger nederst på inntektsskalaen bør få et løft. Her dreier det seg også om mennesker som har vært med på å bygge opp vårt velferdssamfunn, og som aldri har vært i nærheten av den levestandarden den yrkesaktive befolkningen i dag nyter godt av. Dessuten begynner det å haste. Om noen år er de borte. Da vil de aller fleste pensjonistene ha krav på tilleggspensjoner.
  • Det er innvendt at landets 300000 minstepensjonister er en sammensatt gruppe, og at bare noen få tusen av dem må klare seg med bare 69000 kroner. Derfor må innsatsen være mer målrettet enn et generelt tillegg til alle. Det er selvsagt vanskelig å forsvare ut fra et likestillingsperspektiv, men det kan finnes utveier. Det er mulig at økt bostøtte og andre tiltak først og fremst vil komme de dårligst stilte minstepensjonistene til gode. Men også her blir det vanskelige grenser og skjønnsmessige avveininger.
  • Selvsagt vil dette koste mye penger. Regjeringen har foreslått en liten økning i trygdeavgiftene for å dekke regningen, og det har falt mange tungt for brystet. Men det bør ikke brukes som påskudd for å gå mot en pensjonsøkning. Med tilstrekkelig politisk vilje vil det alltids finnes utveier for å finansiere en slik reform.