Før dommeren blåser

Et godt råd til amatører som prøver seg på børsen: Når du ser unge menn som knapt trenger barberhøvel bestille ti Gul enke om gangen på Theatercaféen, når du ser direktører fra data og olje eller fisk komme til golfklubben i privat helikopter og når du hører om villaer på vestkanten som går for en million eller to over verditakst - da bør du selge aksjene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men fra renessansen til i dag er det ingen sosial hendelse som er så godt varslet og som kommer så overraskende som børskrakk. Alle økonomer av noen berømmelse har beskrevet den økonomiske historien som bølger av oppganger og kriser, av børsbobler og krakk. Problemet er at regelmessigheten i dem bare egner seg for økonomenes analysemodeller. Virkeligheten inneholder så mange usikre faktorer og er alltid i så stor forvandling at det aldri er mulig å forutsi sikkert når en sterk økonomisk framgang ender i det uomgjengelige krakket.

  • Det er dette som er så fascinerende med den økonomiske historien. Vi vet ikke når det som går opp, går ned. Selv ikke ekspertene kan vite. Som det ble sagt av en finansanalytiker i radio i går morges: «Din gjetning er like bra som min.» Det som skjer på finansmarkedene er nemlig så nært forbundet med dype menneskelige karaktertrekk: optimisme inntil det naive, griskhet inntil det vanvittige, glemsomhet inntil det historieløse, spenningssøken inntil det irrasjonelle. Dette er de virkelige drivkreftene på det som av sosiologen Charles Lindblom beskrives som den mest vellykte og mest perfekte sosiale institusjon menneskene noen gang har utviklet, nemlig markedet. Noen ganger kommer markedene ut av balanse. Det er bare ikke mulig å forutsi når. Og det er bare grader av uvitenhet som skiller den ene spåmannen fra den andre.
  • Og spåmenn er det mange av. Jeg har aldri sett så mange som foran de tilbakeslagene (jeg bruker nødig ordet krakk, det kan man egentlig ikke før etterpå) som nå er inntruffet på børsene fra Hongkong til New York. Noen er nøytrale og seriøse vitenskapsmenn, noen har forutsigelsene knyttet til egeninteresse. Noen sier at du må være dum som ikke tar ut din del av gevinstene, de forutsetter at intelligens har noe med lykke i lotteri å gjøre. Andre mener at krakkenes tid er over, slik som den tidligere nestlederen i den amerikanske sentralbanken, Alan Blinder.
  • Men det forutsetter at det er mer rasjonalitet i systemet enn det er grunn til å tro på grunnlag av erfaringene. Krakket i 1929 ble nok alvorligere enn krakket i 1987 fordi det er lagt inn noen økonomiske og politiske mekanismer som demper utslagene. Men det grunnleggende trekk ved det den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith kaller «den finansielle eufori» er ikke fjernet. Troen på at det er mulig å pine enda mer penger ut av en oppgangstid som allerede har vart lenge og som har gjort mange til nye millionærer, ligger nedfelt i menneskenaturen. Og mekanismene er selvforsterkende: Troen skaper gevinst som i sin tur vitner om en visdom som bare de har som er med.
  • Dette har vært en del av den økonomiske historien fra tulipankrakket i 1636, via John Law og gullspekulasjonen i Mississippikompaniet hundre år seinere, diverse krakk i forrige og dette århundre og til tilbakeslaget i Hongkong og Singapore og Wall Street de siste dagene. Før eller siden kommer markedet ut av likevekt fordi selve drivkraften på finansmarkedene er forventningen om at det vil gå oppover, så å si i det uendelige. Det er her markedet går over i det teologiske.
  • Men også krakket i seg selv har et element av det overnaturlige: Det lar seg ikke fullt ut forstå, men er et resultat av menneskenes aldri sviktende ønske om å overskride det mulige, hybris. Derfor går det antakelig heller ikke å regulere økonomien slik at tilbakeslag ikke kommer igjen og igjen. Det strider for det første mot det som er markedsøkonomiens grunnforutsetning, nemlig frihet. Dessuten er det sikkert riktig, som også Galbraith sier, at å lovregulere den masserusen som spillet på børsen regelmessig ender i, ville bety et undertrykkelsesregime av massive dimensjoner som antakelig ikke ville ha virket i alle fall.
  • Så pass heller på når du ser tegnene i tida: For når Bør Børson tenner sin sigar med 1000-lapper, er det like før dommeren blåser og leken er over - for denne gang.