For dyr for arbeidsfolk

Er boligprisene i Oslo nå så høye at byen skyver fra seg nøkkelarbeidskraft, spør Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens boligeiere har en stigende frykt for fall i boligprisene, frykter Leieboerforeningen at boligprisene allerede er så høye at Oslo er i ferd med å bli for dyr for folk med vanlig inntekt. I gårsdagens morgennyheter på NRK møtte vi Hilde Skjelvik (34), lærer ved Tiurleiken skole på Romsås, som er på boligjakt, men foreløpig bor på et barnerom hos søsteren. Med sin lønn på 300|000 kroner og et studielån som hun må betjene, vil hun få lån på maks 700 000 kroner i banken. Det rekker ikke langt i en by hvor selv små leiligheter koster langt over millionen. Fem hybler er alt hun har funnet til under 700 000 på finn.no. Jeg tror henne. For åtte år siden skrev jeg en kommentar tilsvarende denne med tittelen «Oslo for rikinger». Det var etter at prisen på OBOS-leiligheter i Oslo hadde steget med 22 prosent i løpet av fem måneder og kvadratmeterprisen i snitt hadde nådd opp til svimlende 14 000 kroner. «Skal våre barn få den undervisning vi mener de fortjener, og vi den pleie og omsorg vi med tid og stunder trenger, kan vi ikke la Oslo bli en by utelukkende for finansmeklere og lesere av Kapital», skrev jeg den gang i 1999, og ble muntert sitert i samme blad.

Problemstillingen er altså ikke ny. Spørsmålet er om min frykt var ubegrunnet eller bare dårlig «timet». For i mellomtida har byen vokst formidabelt. Byen har fått mange tusen flere innbyggere og mange tusen flere leiligheter. Prisene er tredoblet, ikke minst fordi det har vært billig å låne penger. Det er nå ikke uvanlig å måtte punge ut med 50 000 kroner per kvadratmeter. De fleste kommer seg likevel under tak. Og de samlede boligutgiftene i forhold til utbetalt lønn har ikke steget dramatisk i gjennomsnitt. Det skyldes at rentenivået i mellomtida har vært rekordlavt, at bankene har vært fleksible når det gjelder lånevilkår og at reallønna har steget mye, også for folk med vanlige lønninger. Likevel dukker bekymringen opp fra tid til annen. I Asker og Bærum, hvor boligprisene nesten er på linje med Oslos, har det vært uttalt frykt for at nyutdannet og tilflyttende politi, barnehageansatte og lærere ikke har råd å bosette seg der. En tilsvarende bekymring eksisterer også i en del europeiske storbyer. «Key workers» har ikke lenger råd til å bo der, ei heller i rimelig avstand til arbeidsplassen.

Foreløpig har det blitt med frykten. Fortsatt er det mulig å få relativt rimelige boliger i enkelte av hovedstadens bydeler og i pendleravstand til Oslo. Fortsatt er det mulig å leie hybler og sokkelleiligheter i Oslos mange villastrøk. Så lenge hybelen er en del av egen bolig, slipper utleier å betale skatt av leieinntekten. Det er så gunstig at utlendinger himler med øynene og at prisene for villaer med utleiemuligheter har steget. Men det har samtidig ryddet plass til mange leietakere.

Samtidig har veksten i husholdningenes gjeld økt tre-fire ganger raskere enn folks inntekter. Det er ikke bærekraftig i lengden, noe Kredittilsynets direktør Bjørn Skogstad Aamo, uttrykker ved jevne anledninger. Alle som har foten innenfor i Oslos boligmarked, ser at formuen stiger, og har interesse av det. De som ikke har kommet seg innenfor, unge, nyankomne og vanskeligstilte, må skride over en stadig høyere terskel for å bli med og ta del i formuesstigningen.

Da er det naturlig å etterlyse den rødgrønne regjeringens boligpolitikk. Den står omtalt i Soria Moria-erklæringen. Blant annet skal det settes i gang et omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger, lavinnskuddsboliger, studentboliger og små eieboliger etc. Ifølge direktør Tore Johannesen i NBBL har lite eller ingenting skjedd.

Helt siden den første Bondevik-regjeringen la fram sin boligmelding på slutten av 90-tallet har målsettingen vært å bygge opp et ikke-kommersielt utleiemarked i tillegg til det ordinære. Det er ingen utopi all den stund slikt finnes i Sverige, Danmark, Storbritannia, Nederland og Østerrike. I Sverige er om lag 900 000 utleieboliger offentlig subsidiert, mens tallet i Danmark er om lag 500 000. I disse landene er utleieandelen av boligmassen 40 prosent, mens den er 20 prosent her hjemme.

Og hvis det virkelig blir slik at velferdssamfunnets tjenerskap i hovedstaden må bosette seg utenfor Oslo, hvordan skal Rune Gerhardsen få nok stemmer til å erobre den politiske makta? Og hva skjer når byens beste bydeler får problemer med å rekruttere politi, pleiere og barnehageassistenter på grunn av boligsituasjonen?

Da skapes det kanskje en boligpolitikk. Men neppe før.