For eller imot USA

USA har tapt krigen om irakerne, med Norge på laget.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- JEG HAR ALDRI

sett maken, sier Umm Samir stille til en journalist fra The Guardian. Den 62 år gamle bestemora har sett råskap før, men aldri død, ødeleggelse og lemlestelse som det hun flyktet fra i Fallujah, vest for Bagdad. Et Fallujah der amerikanske styrker har hamret løs med en supermakts våpen, der geriljakrigere har strømmet til for å ta opp kampen, og der likene ligger forbrente i gatene fordi ingen har våget seg ut. Kanskje er 600 irakere drept, kanskje er det flere, mange sivile. Ingen vet ennå. Det eneste som er sikkert er at de sivile som er igjen i Fallujah, hater utenlandske okkupanter som aldri tidligere. For supermakten har tapt kampen om irakerne. Det sikreste tegnet er at irakiske ledere i det USA-innsatte styringsrådet for første gang går ut mot amerikanernes straffeekspedisjoner. De ser at okkupasjonsmyndighetens klamme hånd er livsfarlig. Det eneste som samler i Irak, er nå om du er for eller imot USA og okkupasjonen. Overfor irakere er det ikke lenger mulig å forsvare israelske okkupasjonsmetoder og samtidig bli trodd på at målet er frigjøring fra irakisk terror. Derfor er også eksilirakerne som USA har støttet seg på, med folk som Ahmed Challabi i spissen, redusert til betydningsløse marionetter. Snart pakker de kanskje igjen koffertene.

DET KANSKJE BESTE

USA nå kan håpe på, hvis supermakten slipper tøylene i tide, er et oppdelt Irak med to passivt antiamerikanske enheter i sør, og en mildere stemt kurdisk enhet i nord. Men det kan selvsagt gå langt verre. Faren for et varig og kaotisk internasjonal terrorrede er stor. Okkupantenes overlegne maktbruk fyrer opp under irakisk ekstremisme med samme logikk som israelsk maktarroganse har styrket palestinsk ekstremisme. USAs påskejakt på den radikale sjialederen Moqtada Sadr er et nedslående eksempel. En gutt på knappe 30 år som er farlig for framtidas Irak, men som sjiairakere flest ikke har støttet. Så gjøres han til okkupantenes fiende nummer én, «dead or alive», hans milits går i kamp og viser at også sjiamuslimer kan slåss mot USA. Brått er han farligere enn noen gang, takket være at det er okkupantenes jakt. For igjen, nå er det USA og okkupantene som samler. Så hva er håpet?

HÅPET FOR IRAK

er en bredere sammensatt internasjonal styrke med FN-forankring, og at FN tar kontroll med den politiske prosessen i landet, sa lederen for utenrikskomiteen Thorbjørn Jagland i påsken. Mye av det samme har kommet fra flere europeiske ledere, nå som tidligere. Det er utvilsomt sant.

Problemet er at det snart er for seint. USA har med sin koalisjon av villige, der Norge bidrar, kunnet utsette en internasjonalisering av Irak. FNs sikkerhetsråd ga, etter massivt trykk fra USA og Storbritannia, autorisasjon til okkupantenes stabilisering av Irak i fjor vår. Statsminister Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Jan Petersen, med velsignelse fra Arbeiderpartiet, svarte med å sende norske soldater til Irak. Ingen andre motstandere av okkupasjonen gjorde det samme. For det er lov å tenke sjøl, selv i internasjonal politikk, mente land som India, Sverige og Tyskland. De ville ikke legitimere USAs «internasjonalisering». Men USA fikk tilstrekkelig med land på lista over partnere til å gå på offensiven mot en reell internasjonalisering, med FN i førersetet for den politiske prosessen, og soldater på bakken fra langt viktigere krigsmotstandere enn Norge. Nå er det kanskje for seint. For i dagens Irak kidnappes kinesere og russere, utlendinger fra land som verken støttet USAs invasjon eller har soldater i landet. Det nesten perverse i situasjonen er at støtten til USA, fra Norge og de fleste andre som nå har soldater i Irak, hadde lite med Irak og irakere å gjøre. Det var et spørsmål om å være for eller imot USA, der det for Norge i lengden ble ubehagelig å være imot.

FOR BESTEMORA

fra Fallujah er det også blitt et spørsmål om USA. Umm Samir feiret Saddams fall og hadde først ingenting imot amerikanerne, sier hun. Men det var før møtet med okkupasjonssoldatene: - Respektløst... som om vi var under føttene deres, sier hun nå. Det er blitt ubehagelig å være for USA, i det minste i Irak. Så drar da også de norske soldatene snart hjem.