|||DEBATT: Statsråd Aasland hevder i Dagbladet 15. mai at de som er kritiske til norsk forskningspolitikk svartmaler situasjonen. Jeg vet ikke om hun her også sikter til min kronikk i Dagbladet 12. mai, der jeg etterlyste mer frihet i forskningen.

Jeg hevdet at Norge har altfor mye styrt forskning (programforskning) i forhold til fri forskning. Og at dette snarere har svekket enn styrket norsk forskning, fordi mange glimrende forskere ved universiteter og andre forskningsinstitusjoner ikke får forske på det de kan best. Fri forskning kalles også forskerinitiert forskning — der forskerne selv identifiserer viktige problemstillinger og søker ny kunnskap og banebrytende innsikter på sine spesialområder.

Det er denne typen forskning som har gitt oss de store vitenskapelige gjennombruddene; de nye redskapene til å forstå natur og samfunn. Fri forskning er svært ofte også kilden til de største teknologiske nyvinningene.

La oss se på tallene: i 2009 ble mindre enn en tidel (7,5 prosent) av Forskningsrådets midler brukt til fri forskning (?frie prosjekter?). Regner man med sentre for fremragende forskning SFF) og støtte til yngre fremragende forskere (YFF) stiger tallet for fri forskning til i overkant av en tidel (12 prosent), men pengene til SFF og YFF kan ikke forskere flest søke om. Til sammenlikning ble omtrent halvparten av Forskningsrådets budsjett (47 prosent) brukt til programforsking — det vil si politisk styrt forskning for å belyse bestemte, ofte ganske kortsiktige, problemstillinger.