For en friere forskning

- Det er den som gir de store gjennombruddene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

|||DEBATT: Statsråd Aasland hevder i Dagbladet 15. mai at de som er kritiske til norsk forskningspolitikk svartmaler situasjonen. Jeg vet ikke om hun her også sikter til min kronikk i Dagbladet 12. mai, der jeg etterlyste mer frihet i forskningen.

Jeg hevdet at Norge har altfor mye styrt forskning (programforskning) i forhold til fri forskning. Og at dette snarere har svekket enn styrket norsk forskning, fordi mange glimrende forskere ved universiteter og andre forskningsinstitusjoner ikke får forske på det de kan best. Fri forskning kalles også forskerinitiert forskning — der forskerne selv identifiserer viktige problemstillinger og søker ny kunnskap og banebrytende innsikter på sine spesialområder.

Det er denne typen forskning som har gitt oss de store vitenskapelige gjennombruddene; de nye redskapene til å forstå natur og samfunn. Fri forskning er svært ofte også kilden til de største teknologiske nyvinningene.

La oss se på tallene: i 2009 ble mindre enn en tidel (7,5 prosent) av Forskningsrådets midler brukt til fri forskning (?frie prosjekter?). Regner man med sentre for fremragende forskning SFF) og støtte til yngre fremragende forskere (YFF) stiger tallet for fri forskning til i overkant av en tidel (12 prosent), men pengene til SFF og YFF kan ikke forskere flest søke om. Til sammenlikning ble omtrent halvparten av Forskningsrådets budsjett (47 prosent) brukt til programforsking — det vil si politisk styrt forskning for å belyse bestemte, ofte ganske kortsiktige, problemstillinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Faktisk har situasjonen for fri forskning blitt verre år for år gjennom de siste 9 år: i 2001 brukte Forskningsrådet 10,1 prosent av pengene på frie prosjekter — siden har andelen sunket litt hvert år til nå altså 7,5 prosent. Stikk i strid med alle politiske målsettinger om å styrke norsk grunnforskning.

I praksis betyr dette at bare et lite mindretall av Norges internasjonalt aktive forskere får penger til å forske på sine spesialfelter og til å lære opp nye forskere. Dette er svært dårlig utnyttelse av landets menneskelige forskerkapital.

Sammenlikner vi med EU ligger vi dårlig an. EU bruker cirka 15 prosent av sitt 7. rammeprogram til fri forskning, organisert gjennom det European Research Council. Altså dobbelt så mye som Norge bruker på frie prosjekter. Og ingen skal beskylde EU for å ha lite styring av forskningen. Vi burde vel kunne være bedre enn EU? Alt tyder dessuten på at ledende forskningsnasjoner som Sverige og USA bruker langt mer enn EU på fri forskning.

Det handler ikke bare om antall kroner, men like mye om prioriteringer. Her har Aasland et viktig poeng. Men jeg håper jeg har misforstått Aasland når hun gir inntrykk av å ønske mindre frihet for forskerne. All erfaring tilsier at de små og store gjennombruddene som gir gjenlyd internasjonalt oftest kommer når dyktige forskere relativt fritt får utfolde sine talenter. Denne tankegangen ligger bak forskningsrådene Vetenskapsrådet i Sverige og National Science Foundation i USA.

National Science Foundation, med sitt sterke fokus på vitenskapelig kvalitet og nytenking snarere enn kortsiktig nytte, har vært et helt sentralt redskap for å bringe USA til teten i naturvitenskap og teknologi. Vi forskere har lenge visst at det ble brukt lite penger på fri forskning i Norge.

Men jeg tror de færreste har visst at det var så ille som tallene viser; at andelen fri forskning faktisk har gått nedover, og at vi ligger bak EU. Situasjonen gir grunn til å spørre om forsknings—Norge ønsker å utnytte sine forskere der de er best? I så fall gir dette store utfordringer for alle som steller med forskningspolitikk.

Et vanlig svar fra Forskningsrådet når man tar opp spørsmål om fri forskning er at det er lite de kan gjøre, fordi mesteparten av forskningsmidlene ikke kommer fra Kunnskapsdepartementet, men fra sektordepartementene (helse, miljø, næring og liknende). Og sektordepartementene vil styre forskningen til å svare på sine mer eller mindre akutte problemstillinger, noe som ofte er uforenlig med utvikling av ny grunnleggende kunnskap. Dette er et grunnleggende systemproblem i norsk forskning.

Over sektordepartementene står som kjent bare regjeringen. Derfor er det faktisk ingen andre enn regjeringen som kan ta virkelig store grep i forholdet mellom fri og programstyrt forskning i Norge. De kan instruere sektordepartementene om å støtte fri, og ikke bare programstyrt, forskning.

Kanskje trenger Norge et nytt forskningspolitisk organ over sektordepartementene, med mandat til å styre de store linjene i forskningspolitikk og forskningsfinansiering? I et slikt organ må forskerne være tungt representert. Finland tok et slikt grep med stor suksess på 90—tallet.

Min utfordring for en bedre bruk av menneskelige og økonomiske forskningsressurser går derfor ikke bare til Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet, men minst like mye til regjeringen.