For en neve euro

Europa er en forestilling om noe som var før nasjonalstaten. Til tross for EU, finnes ingen europeer. Men euroen er her.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I EURO, TAKK, mailet jeg min vesle, lokale sørspanske bank som ennå oppgir beløpene i pesetas. Andalucia ligger som Tyrkia, Sicilia, tidligere østblokkland, Irland og Skandinavia i Europas randsone. Her er vi på grensen, ikke helt utenfor, men heller ikke innenfor. Slett ikke. Selv innenfor et EU som har åpnet seg nordover, sørover og snart østover, med Schengen-avtalen som glidemiddel gjennom passkontrollen mens kapitalen flyter fritt og menneskene krysser hverandres landegrenser som aldri før, europeere er vi ikke.

EUROPEERE har ikke mer til felles i moderne tid enn vi har med vår egen sosiale gruppe hvor som helst i verden. Hvis det ikke var for denne euroen, da. Et plutselig nytt felles språk. Det eneste felles språket siden kongehusene og adelen, langt ned i overklassen og handelsstanden hadde forlatt latinen og snakket fransk med hverandre og tysk til sin hest, enten man oppholdt seg i St. Petersburg eller London. Det var mens Europa lå åpent som en privat hage, ikke minst for de velstående klasser. De tilhørte samme imperium og kalte seg gjerne kosmopolitter.

VIL EUROEN KLARE å gjenforene europeerne på en måte som det engelske språket merkelig nok ikke har klart? Jeg aner ikke, men når du står med neven full av klingende euro et sted på europakartet og kan krysse elver og fjell, sletter og hav uten å måtte veksle til lokal valuta, erfarer i alle fall jeg et ytterst håndfast symbol på et gryende fellesskap med en identitet vi må flere hundre år tilbake for å kjenne igjen. Ikke at jeg tror vi kan skritte over de store verdenskrigene og oppgjørene mellom enkeltstatene på jakt etter forestillingen om det gamle Europa, før nasjonalstaten slo rot etter den franske revolusjonen i 1789. Men jeg innrømmer en nostalgisk drøm om å tilhøre noe litt større og viktigere enn kampen om kontantstøtten og bensinprisen. Det er heller ikke standardkrummingen for EU-agurker jeg vil være med og bestemme i parlamentet. Det er den sprø lyden av et ekko fra et Europa som var, som lokker.

HENRY KISSINGER forsøkte å ubetydeliggjøre oss, da han som det amerikanske imperiets utenriksminister retorisk spurte om hvilket nummer han skulle slå hvis han av en eller annen grunn måtte ringe Europa? Og fordi det moderne Europa lett kan fortone seg som en bylt av en trafikkmaskin for alle som skal videre til noe viktigere, et feriemål, et stoppested på vei til Kina, blir jeg verken nasjonal eller EU-ist. Jeg blir europeer, eller snarere, jeg leker europeer, med støtte i et essay av den amerikanske historikeren Robert Darnton, (The New York Review of Books. Nr. 3 2002) fra den gang Europa var et siviliseringsprosjekt i seg selv, med felles dannelsesidealer, religion, basis i romerretten og ikke minst den sekulære kulturen som ble utviklet gjennom hele opplysningstida. En felles mentalitet, «mentalitée collective», som professor Darnton beskriver den.

OPPLYSNINGSTIDAS sett av verdier ble oppsummert i de europeiske menneskerettighetene, lå til grunn for de nye nasjonalstatenes respektive grunnlover og ble seinere opphøyet til FNs deklarasjon for menneskerettigheter. En form for paneuropeisk idéarv fra den gang Europas kjerne var Frankrike, Storbritannia og Tyskland, men med forgreininger til Italia, Russland og Skandinavia, så vidt. Og fortsatt er det vel nettopp her Europa ligger, med grunnlag og utgangspunkt i det spesifikt europeiske, som fortsatt, hvis vi har vår historiske hukommelse intakt, forener og tidvis gir oss anledning til å tilhøre noe større enn oss selv og vår mest prosaiske hverdag.

EU-DEBATTENE hevet seg nesten aldri til å handle om annet enn kroner og kvoter, dessverre. Det ble på mange måter Ap's skjebne. Alt partiet tok i ble til kroner og øre, prisen på fisk og prisen på smør. Bondeviks visjoner der en høyere himmel skulle hvelve seg over oss, der verdisynet skulle inn i et større og edlere perspektiv, fenget åpenbart folk, midt i materialismen og velstanden. Bondevik fanget tidsånden, lengselen etter noe mer enn overflod, men har tapt troverdigheten. Det ble ingen åndens tankeflukt, men det evige spørsmål om hvor mye vi kan ta av oljefondet. Vår lykke avhenger av svaret på dette spørsmålet, mer enn vår tilknytning til Europa og resten av verden. I det gamle Europa var også lykken blitt et mål i seg selv. Det gode liv i de store byene kretset om nået og ikke belønningen i det hinsidige, skriver Robert Darnton, og trekker fram storbyenes kaffebarer der «the chattering classes» også på 1700-tallet fordrev tida med å lese aviser, snakke politikk og finne ut av hvordan man kunne bli enda lykkeligere.

LYKKEN VAR LENGE en sak for aristokratiet i Europa, inntil økonomiske oppgangstider tillot høyere forbruk av luksusvarer også blant byborgerne. Først i 1776, da amerikanerne skrev sin uavhengighetserklæring, ble lykken en generell menneskerettighet. Og selv om all politikk seinere har hatt som formål å skape og fordele materielle goder, bevare privilegier for de få, skaffe nye grupper nye rettigheter, oppheve eller bevare klasseskiller, er målet lykken. Den gjelder som en overordnet, felles europeisk verdi, selv lenge før vi fikk euroen. Eller som banken min svarer: Signora Benneche Osvold, saldo: 5000,00 pesetas.