For få myke hender

Sist lørdag gikk Amandaprisen til dokumentarfilmen «Dei mjuke hendane», en nærgående skildring av hverdagens trivialiteter, tragedier og komikk ved et kommunalt sykehjem. Norsk eldreomsorg fortjener ingen pris. Det gjør heller ikke politikere som lover god omsorg til så mange ulike grupper uten å vite hvor alle de myke hendene skal komme fra.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Politikere fra de fleste partier kappes om å beklage at helsevesen og eldreomsorg får så lite oppmerksomhet i årets valgkamp. For to år siden handlet mye av stortingsvalgkampen om helse og eldre, to sider av samme sak. Det er stort sett gamle mennesker som fyller sykehuskorridorene og som ikke når fram i strålekøen før kreftsmertene har ødelagt livsgnisten. Og det er de samme hjelpepleierne som sykehusene, sykehjemmene og hjemmesykepleien konkurrerer om.

  • Nylig kom arbeidsdirektør Ted Hanisch med et budskap så plagsomt at selv den sindige helseminister Dagfinn Høybråten lot seg provosere. Hanisch uttalte til Dagens Næringsliv at politikerne bygger ut helsesektoren uten hensyn til tilgangen på arbeidskraft. I går fikk han støtte fra direktør Per Espeli i Kommunenes Sentralforbund. KS har kartlagt kommunenes behov for arbeidskraft, og har kommet fram til at i de neste ti årene er behovet for nye ansatte så stort at det tilsvarer nesten hele årskullene som skal ut på arbeidsmarkedet.
  • For ikke bare lever vi nå så lenge at mange flere enn før blir syke og pleietrengende i alderdommen. Men også andre omsorgsforpliktelser hviler tungt på kommuner og fylkeskommuner: Det skal tas et krafttak i kreftomsorgen og i psykiatrien. Det mangler fortsatt mye kvalifisert personell i omsorgsboligene for psykisk utviklingshemmete. Barnevernet skal ta seg av barn og unge som er så skakkjørte at det kreves en hel liten institusjon til hver. Barnehagene er ikke fullt utbygd, og lærerne trenger støttespillere i skolen.
  • Og på alle disse områdene stiller vi langt høyere kvalitetskrav enn før. Ingen flermannsrom på sykehjemmene og frihet for den gamle til å velge sin egen døgnrytme. Faste sykepleiere for gamle som bor hjemme, ingen vaktturnus som gjør at mange ulike pleiere kommer til morgenstellet. Privatliv som i et hjem for utviklingshemmete, men samtidig trygghet og overvåking. Ikke institusjonsliv, men egen bolig med personlige assistenter for unge funksjonshemmete. Godt kompetente og stabile personalgrupper på barnevernsinstitusjonene.
  • Selv med solid trekk for en taktisk overdrivelse i KS' beregninger av behovet for arbeidskraft er det åpenbart at det vil bli svært vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe nok ansatte til omsorgsyrkene. Før gjorde mødre og døtre storparten av disse oppgavene i familien, uten betaling. Dagens 18 år gamle jenter velger ulike yrkesveier, mens få unge gutter velger omsorgsyrker. Gjennomtrekket i disse yrkene er stort. Arbeidet er så krevende både fysisk og psykisk at mange hopper over til andre yrkesveier etter noen år.
  • Én kilde for rekruttering sier Stortingets flertall nei til. Alliansen mellom Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, hvis vi skal tro Kjell Opseth, og LO vil ikke vite av en liberalisering av innvandringsreglene. Fremskrittspartiet går på ren refleks mot enhver økning i innvandringen, mens LO har fått Arbeiderpartiet med på å beskytte sine egne medlemmer og holde lønnsnivået oppe. I EØS-området er mobiliteten blant folk tradisjonelt lav. Lønna er ikke så mye høyere i Norge enn lenger sør i Europa, og tilgangen på helsepersonell er begrenset. Danske sykepleiere og spanske leger kan ikke redde oss.
  • Utsiktene er dystre når det gjelder bemanningen av omsorgsyrkene. Kanskje er hovedproblemet så brutalt som at hender som gir omsorg til mennesker som står oss nær, ikke er like myke og blir langt fortere slitne når omsorgen er betalt og skal gis til stadig nye og fremmede mennesker. Det problemet kan ingen politiker løse.