Før Holocaust

Det jødiske museet i Oslo, som åpnes i dag, skal bidra til å ta vare på den jødiske kulturarven i Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bak en nysmidd jernport i Calmeyergata i Oslo, mellom Youngstorget og Ankertorget, ligger Oslos nyeste museum, Det jødiske museet. I dag åpner det med kongelig snorklipper og utstilling med masse nyheter fra jødenes liv og virke i Norge siden siste del av 1800-tallet.

Museet i seg selv er plassert i bakgården, der den gamle synagogen fra tidlig på 1920-tallet lå. Her var det et sentrum for deler av det jødiske miljøet i Oslo, men de dramatiske hendelsene under 2. verdenskrig førte til at huset mer eller mindre gikk i glemmeboka. Det har fristet en mangfoldig tilværelse, og minst av alt minnet det om et sakralt sted da Sidsel Levin og de andre ildsjelene bak museet fant det for noen år siden. Nå er deler av det opprinnelige lokalet pusset opp. Gamle dekorasjoner på veggene er hentet fram, og i det som skal bli museumsbutikk, er det snekret to benker etter at det ble funnet fire benkevanger fra den gamle synagogen.

Om museet er beskjedent og preget av at ressursene er begrenset, er det en stor begivenhet ikke bare for det jødiske samfunnet, men for det norske samfunn, at museet nå er kommet. Det var ikke mange jøder som kom til Norge, i 1940 regner man med at det var vel 2000 alt i alt. Men de representerte et mangfold av kunnskap og ferdigheter, og de fant sin plass både i det økonomiske liv og i kulturlivet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I motsetning til Holocaustmuseet på Bygdøy er det jødiske museet en manifestasjon av den jødiske kulturen i Norge før og etter holocaust, men ikke nødvendigvis sett gjennom holocaust. Skjønt den første utstillingen, som åpnes samtidig med museet i dag, har også en avdeling for jøder som kjempet i norsk uniform eller som sivile i motstandsbevegelsen. Historikeren Mats Tangestuen har gjort grundige undersøkelser og funnet fram til 140 personer som gjorde en heltemodig krigsinnsats for Norge. En håndfull av dem er representert med fotografier, filmsnutter og tekster på den ene veggen i museet. Her kan vi for eksempel midt på veggen se Salo Grenning, i stram norsk hæruniform. Han er en av de store krigsheltene våre. Men midt imot, på den motstående veggen dukker han opp som VGs legendariske tegner Pedro, som preget avisa fra krigens slutt og til sin død i 1986.

Salo Grenning ble en av de første som ble med Shetlands-Larsen over til Storbritannia, der han gikk inn i de norske troppene.

Ved hans side på kunstnerveggen henger så en håndfull andre representanter for kulturlivet blant jødene: Revyartisten Herberth, teatermannen Ludvig Josephson, som var den første som satte opp Peer Gynt, Ernst Glaser, fiolinisten, Robert Levin, pianisten, og billedhoggeren Ervin Løffler.

Og på tverrveggen skal Hanrik Wergeland, årets jubilant, bli viet spesiell oppmerksomhet som den som utrettelig kjempet for å fjerne jødeparagrafen i Grunnloven. Og da er vi tilbake til 1814, da eidsvollsmannen Theis Lundegaard fikk flertall for forbudet. Det var ikke uttrykk for noen antisemittisk holdning, men en kommersiell frykt for konkurranse fra dyktige folk. I det hele tatt har det vært lite antisemittisme i det norske samfunnet, men rikelig av fremmedskepsis, frykt og angst for den profesjonelle dyktighet jødene representerte.

Nå må vi tro at også dette blir nærmere gransket blant annet av historikeren Bjarte Bruland som fagansvarlig ved museet, og visualisert. Huset skal gjøre jødene synlige i Norge og bidra til å styrke den jødiske identiteten i det nye, norske mangfoldet.