Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Før klokka klinger

Giskes utspill om lærerlønningene blir oppfattet som en provoserende, men interessant tanke, på et overraskende og tilsynelatende håpløst tidspunkt. Men kanskje kan det gjøre vei i vellinga?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvis rektor ved skolen jeg arbeidet ved i 1977, hadde lovet meg 15 prosent høyere lønn mot å jobbe tre timer mer i uka, ville jeg utvilsomt godtatt det. For lærerlønna var også den gang uforskammet lav. Men en slik mulighet ble aldri forelagt meg. Min eneste mulighet til å få høyere lønn var å ta et grunnfag til ved universitetet. Det ga automatisk to lønnstrinn, men påvirket ikke min arbeidssituasjon det minste. Min stilling var definert til 102 prosent, regnet ut fra et komplisert system basert på ulik arbeidstid i ulike undervisningsfag. Da jeg noen år seinere begynte som journalist i pressen, ble lønnsløftet betydelig høyere. Etter først å ha fått bestemt min markedsverdi i Akersgata, førte skjebnen meg for noen år til fagbladet Skoleforum i daværende Norsk Lektorlag. Men der, i de objektive lønnskriteriers høyborg, fikk jeg høyere lønn enn jeg hadde hatt i VG, nærmere bestemt lektors topplønn, enda jeg verken hadde hovedfag eller lang ansiennitet. For i privat virksomhet, som dette bladet og dets utgiver måtte sies å være, var man nødt til å tilby konkurransedyktig lønn.

  • Der er vi ved utdanningsminister Trond Giskes poeng. Han vil at lærere skal ha konkurransedyktig lønn, men mener den må variere med arbeidsmarkedet på stedet. Han vil at lønn i større grad skal brukes i rekrutteringsøyemed og ikke bare følge tabeller og ansiennitet. Han vil at arbeidet i større grad skal kunne organiseres på den enkelte skole. Som Ap-mann ser han fordelen av at lønns- og arbeidsvilkår er regulert i tariffavtaler. Men behøver all leseplikt, møtetid og inspeksjon framgå av de samme avtaler? Giske er villig til å betale mer av samfunnets midler for å ha en god offentlig skole. Da må han sørge for et lønnsnivå som gjør det interessant for unge, kunnskapsrike og kreative mennesker å søke seg dit. Men Giske vil ha mest mulig igjen for pengene, som enhver arbeidsgiver på enhver arbeidsplass.
  • Giskes utspill kom overraskende, ikke bare på lærerorganisasjonene, men også på Giskes partifeller og regjeringskolleger. Overraskelsen skyldes ikke så mye innholdet som tidspunktet. Natt til fredag utløper meklingsfristen mellom partene i offentlig sektor, og faren for konflikt er overhengende. At en fagminister fra sidelinja og midt i meklingsinnspurten snakker høyt om noe som kan være den mest sofistikerte lønnsstrategi, oppfattes som et solid tråkk i andres bed. Han har ikke gjort det lettere for arbeidsminister Jørgen Kosmo. Et anbefalt meklingsforslag kan lettere bli stemt ned, hvis grasrota i lærerorganisasjonene får mistanke om at de får en regning i form av økt arbeidstid i den nære framtid. Leser man utdanningsministeren vrangvillig, kan det dessuten se ut som om han syns lærerne jobber i minste laget.
  • Jeg velger å tro at den drevne politikeren har plantet utspillet med velberådd hu. Han uttrykker positive holdninger til skolen og læreryrket, og vilje til å satse. Slik sett forholder han seg til folks oppfatning. Lærerne har i mange år hatt folks sympati for sine lønnskrav. Men også Giske har sympati for sine synspunkter. På samme måte som jeg som Dagblad-journalist må bruke mye energi på å forsvare våre forsider overfor eksempelvis lærere, måtte jeg som lærer ustanselig forsvare lærernes sommerferie. Ingen av øvelsene har vært helt lette, om sant skal sies. Giske vet at folk flest til alle tider har misunt lærerne det som fortoner seg som en kort arbeidsdag og lange ferier. Det har lite hjulpet at lærerorganisasjonene har fått statens stempel på at de jobber et helt arbeidsår og avspaserer i ferien. Naboen tror det uansett ikke.
  • Giske sender derfor ut flere budskap på en gang. Budskapene har forskjellige adressater. Lærerne skal vite at de har hans forståelse og kan forvente hans bidrag og velvilje på vei mot høyere lønn og status. For folk flest vil et motkrav om økt arbeidsinnsats gi legitimitet til et ekstra lønnsløft ved denne og kanskje neste korsvei. Giskes kollega, arbeidsminister Jørgen Kosmo, vil sikkert kreve en innrømmelse fra lærernes side som åpner for større fleksibilitet i skolestua. Det bør lærernes organisasjoner gå med på. De færreste som har forsøkt andre lønnsregimer, har tapt på det.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media