Før regnet faller

Ved breddene av Ohridsjøen synes landskapet evig og fredelig. Her har kulturene blomstret, folkeslagene kommet og gått, men krigene har også blåst over sjøen, de majestetiske fjellene og slettene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MAKEDONIA HAR ALT som skal til for å skape en skrekkelig krig: et væpnet opprør blant det albanske mindretallet, vinglete og uerfarne statsledere, kniving mellom Vesten og Russland om innflytelse og naboland som alle ønsker å blande seg inn. Sagt med svarteste galgenhumor: «Hvis du likte krigen i Bosnia, vil du elske den som kan komme i Makedonia.»

Når en sitter på en skyggefull kafé i Tetovo og hærens granater helt bokstavelig flyr over hodet den ene veien og den albanske geriljaens granater den andre veien, hører du både kanonenes torden og nedslagenes smell på begge sider. En får lett følelsen av å være i en krig. Men offisielt har det hersket en våpenhvile fra 24. juni, den blir bare brutt nesten daglig. Ettersom dette er landets nest største by, er det vanskelig å flykte fra alvoret. Sånn var det inntil sist torsdag da USA og EU for første gang presset begge sidene til å undertegne enda en avtale om våpenhvile, som nesten har holdt.

ALVORET KAN LESES i de tallrike utenlandske utsendingene som kommer og går i hovedstaden Skopje. Frangois Léotard fra EU og James Pardew fra USA vil ha de fire viktigste politiske partiene, to slaviske og to albanske, med på en politisk avtale om Makedonias framtid. Frankrike har sendt grunnlovskyndige Robert Badinter for å hjelpe dem med ny grunnlov, og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har sendt nederlenderen Max van der Stohl. EUs utenrikspolitiske høvding, Javier Solana, er flypendler til Skopje. FNs høykommissær for flyktninger, Røde Kors og en skokk frivillige og internasjonale organisasjoner hjelper makedonerne på sine felt. Om våpenhvilen holder og det kommer til en politisk avtale, så har NATO 3000 soldater klare til å rykke inn og avvæpne den albanske geriljaen UCK. Og om krigen kommer, er NATO forberedt på det også.

ALBANERNE føler seg som annenrangs borgere i et land der grunnloven gjør de slaviske makedonerne til statsbærende folk. I ti år har de samstemt bedt om likeverd, om et albansk universitet og om albansk som offisielt språk. Albanerne utgjør trolig en tredel av innbyggerne, men bare 3,1 prosent i hær og politi, og omtrent like lite i offentlig administrasjon. Dette kunne det vært gjort noe med for lengst, men det slaviske flertallet mistenker albanerne for å ville dele landet og slå sin del sammen med Kosovo eller Albania eller begge deler i Stor-Albania. Først da UCK-geriljaen gikk til angrep i februar, tok omverden albanerne på alvor, og slaverne fikk «bekreftet» sin frykt. Uten UCK tok ingen oss på alvor, sier albanerne samstemt.

Det er som i den forutseende filmen «Før regnet faller» av Milcho Manchevski fra 1994, der kamplystne albanske og slaviske naboer går nesten viljeløst i strupen på hverandre i det vakre, fredelige landskapet rundt Ohrid-sjøen, og alle forkjempere for fred og vennskap må dø, før det uunngåelige regnet og krigen kommer.

RUSSLAND forbereder seg også, mener USAs etterretning i en hemmelig rapport, ved å gjøre sine styrker i Kosovo reiseklare til å rykke inn i Makedonia. Det kan bli et kappløp som da russerne inntok flyplassen i Pristina i Kosovo foran nesa på NATO. Russland er utspilt fra Balkan. Det nye regimet i Jugoslavia er Vestens venner, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Albania det samme, og NATO har Kosovo. Øverstkommanderende i Kosovo, norske general Torstein Skiaker, og UD i Oslo kjenner rapporten, etter hva Dagbladet erfarer.

NABOLANDENE vil alle ha en finger med i spillet. Jugoslavia og Serbia, som vil ha Kosovo tilbake, frykter Stor-Albania. I Bulgaria regner mange Makedonia og makedonerne som en del av sitt eget land og folk. Grekerne solidariserer seg med sine ortodokse makedonske og serbiske søsken, og Makedonia er for Hellas veien til Europa. Tyrkia er forsiktig, men tyrkerne føler slektskap med de muslimske albanerne i Makedonia som i Kosovo, og trekkes Hellas inn, må Tyrkia svare. I Albania er man mindre tent på tanken om Stor-Albania enn blant albanerne utenfor. Ikke har landet råd eller militær styrke til noe eventyr heller, men det kan komme en dag da det blir uunngåelig.

ALVORET tynger, men viljen er veik og tida er knapp før regnet faller.