...for stort for Norge?

Kværner kjøpte selskaper og slott, og knekte ryggen. Saga kjøpte Santa Fe, og ble selv slukt. Nå settes folk på porten. To norske verdensnavn har foreløpig klart seg, og drives inntil videre fra Norge. Det ene er Statoil. Det andre er Hydro. Men begge befinner seg i støpeskjeen, og det er våre politikere som skal legge framtidas rammer for begge. Da blir spørsmålet: Hvilke ambisjoner har vi?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statoil ble til i kiv og strid om en visjon hos nasjonale industrireisere knyttet til Arbeiderpartiet, som Jens Christian Hauge, Finn Lied og deres odelsgutt, Arve Johnsen. Høyre ville heller gi oljekonsesjonene til de internasjonale selskapene, pluss Hydro. Denne konfliktlinjen har siden løpt tvers gjennom norsk oljehistorie. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har dannet flertall mot Høyre ved de fleste korsveier. Kåre Willochs store oljepolitiske seier kom etter at Senterpartiet var tatt inn i hans regjering. Det la grunnlaget for kompromisset som vingeklippet Statoil i 1984. I stedet for å la Statoil vokse videre, overtok staten andeler i oljefeltene og eier nå direkte oljeandeler som er tre ganger større enn Statoil i det såkalte Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Ved årsskiftet legger Sp-statsråd Marit Arnstad fram oljemeldingen med forslag til hva som nå skal skje med dette, som er verd rundt 500 milliarder kroner før skatt.

  • Arnstad søker et bredt politisk forlik. Statoils styre ønsker at SDØE og Statoil blir til ett selskap som deretter delvis privatiseres. Milliardene som betales for disse aksjene, skal inn i Oljefondet. Statoils konkurrenter, de store, internasjonale oljeselskapene, motarbeider dette forslaget. Gjennom ulike kanaler i massemediene og lobbyvirksomhet rettet mot embetsverk og politikere, arbeider de for at SDØE i stedet legges ut til salg på auksjon. Hydro, som befinner seg midt i en stor omstrukturering, trenger mer tid, men ønsker framfor alt ikke at Statoil skal bli så stort at Hydro blir en lillesøster.
  • Igjen dreier mye av debatten seg om størrelse. Dersom Statoil og SDØE blir slått sammen, får Norge et oljeselskap på størrelse med Texaco. «Det blir for stort for Norge,» sier skeptikerne og bygger videre på argumentasjonen fra 1984 da Statoil ble vingeklippet. Motspørsmålet som Marit Arnstad må svare på, er «Hvorfor det?». Et slikt Statoil er mindre enn Telia-Telenor, som får sitt hovedkontor i Stockholm og skal drives derfra, og det vil være bare halvparten så stort som finske Nokia, som drives fra Helsingfors.
  • Statoils og Hydros konkurrenter på verdensmarkedet blir stadig færre fordi de går sammen og blir større. Det nesten naturstridige er at Statoil kan henge med i denne tranedansen dersom selskapets eier vil. For å rydde av veien tykke lag av ideologisk motstand mot statlig eierskap, kan det være fornuftig å tenke seg at Statoils eier var Bill Gates eller George Soros, og ikke generalforsamling Marit Arnstad, som gjør det stortingsflertallet vil. Kan der være tvil om at Gates og Soros ville lagt SDØE inn i Statoil, gått på børs med en passe aksjepost, og brukt sin makt og kapital til å fusjonere med Hydro for å skaffe seg den sterkest mulige posisjon i markedet? Hva er det som gjør at det som ville vært bra for Bill Gates ikke er bra for Den norske stat?
  • Det er godt mulig at vi her på berget ikke skal ha så store ambisjoner. At Willochs hevn fra 1985 over nederlaget han led da Mobil ble fratatt operatørskapet på Statfjord, bør føres videre inn i et mer knudrete arrangement enn det som gir mest markedsmakt i kombinasjon med fortsatt nasjonal kontroll. Men det bør i hvert fall ikke bli en løsning som signaliserer mistillit til Statoil. Vi kan gråte over at ingen nordmann i tide kom på å satse skikkelig på å produsere mobiltelefoner på Kongsberg, men vi kan også velge å tørke tårene og satse der et norskeid selskap allerede er på banen. Det virker ganske vrangt å la det være fordi satsingen, hvis den lykkes, kommer til å øke formuen til alle som bor i Norge, og ikke bare bankkontoen til en eller annen privat skatteflyktning på en kjempeyacht.