For trangt i sentrum

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • De siste meningsmålingene bekrefter det mange har hevdet lenge: det er for trangt i sentrum av norsk politikk. Både Sp og Venstre ligger under sperregrensen og står i fare for ikke å bli representert på det neste Stortinget. KrF holder stillingen som stort sentrumsparti. Faktisk har partiet et bedre utgangspunkt foran dette stortingsvalget enn noensinne. For fire år siden hadde KrF drømmer om å få mer enn 10 prosents oppslutning. Resultatet ble 13,7 prosent, en oppslutning som partiet, med visse variasjoner, har klart å beholde gjennom fire år. KrF er dessuten i ferd med å erobre det strategiske midtfeltet mellom blokkene. Det gjør KrF til en byggekloss i flere regjeringsalternativer.
  • For Sp er horisonten mørk. Partileder Odd Roger Enoksens galgenhumoristiske alternativ til Thorbjørn Jaglands 36,9 - at han vurderer å gå av hvis partiet får lavere oppslutning enn 3,69 prosent - er uttrykk for dette. Det vil være et historisk paradoks hvis partiet som i forrige stortingsperiode vant EU-kampen, fikk 33 representanter inn på Stortinget og som virkeliggjorde drømmen om en sentrumsregjering, blir knust av trengselen i sentrum.
  • Nå er ikke meningsmålinger det samme som valg. Alle valgkamper bekrefter at det skjer store velgervandringer de siste ukene. Derfor har ingen gitt opp håpet. Ap håper fortsatt å få godt over 30 prosent av velgerne og mulighet til å fortsette i regjeringsposisjon. Venstre har nok en gang von i hangande snøre. Og Sp trekker fram EU-kortet.
  • Den stabile og bastante motstanden mot norsk EU-medlemskap i befolkningen gjenspeiles ikke i partibildet. Senterpartiets begrunnelse for å heise Nei-til-EU-fanen nå er muligheten for at et solid ja-flertall på Stortinget kan endre Grunnloven og melde Norge inn i EU i neste stortingsperiode. Teoretisk sett har Sp rett, men ikke politisk. Ingen partier vil våge å utfordre velgerne på en slik måte uten en ny folkeavstemning. Men dersom ikke engang Sp klarer å mobilisere EU-motstandere, kan det tyde på at EU-motstanden er i ferd med å svekkes. Da kan det igjen bli aktuelt med en omkamp om spørsmålet.