Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Forakt for Retten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Har du fått med deg den 20 år gamle voldtektshistorien om Bill Clinton, som har 'sivet' ut fra et låst bakrom i Kongressen, slik at fjernsynet kan intervjue det påståtte offeret? Nei, som det blaserte mennesket du er har du kanskje i likhet med det fleste her hjemme blitt skittlei Monica-gate? Men en ting kan jeg garantere: denne farseaktige og vanvittige politiske rettssak vil i årtier bli analysert og diskutert ved enhver politisk korsvei. I første rekke vil konsekvensene bli knyttet til presidentvalget om knappe to år og styrkeforholdet mellom de to store partiene. Presidentmaktens status og det politiske systems bærekraft og troverdighet vil bli vurdert ut fra Monica-gate. Det samme vil gjelde for massemediene.

Ja, siden sakens utvikling har overgått våre villeste fantasier vil den forbli en viktig innfallsport i våre beskjedne forsøk på å forstå det amerikanske samfunn og dets forskjellige politiske kulturer. Hvordan kunne for eksempel et lite mindretall av reaksjonære, kristne fundamentalister mobilisere og terrorisere et helt politisk parti slik at man var på nippet til å kjeppjage statsoverhodet ut av Det hvite hus som en fornedret politisk krøpling og gjeldsslave? Presidenten har fått en evigvarende skamplett og det republikanske parti er i ferd med å begå selvmord på grunn av såkalt kristne politikere.

Men skal man kunne skaffe seg en flik av innsikt, må søkelyset for alvor rettes mot det amerikanske rettssystemet, juristeriet, som kan være lett å overse.

Da en av de fremste samfunnsvitere gjennom alle tider, franskmannen Alexis de Tocqueville, reiste rundt i Amerika for 150 år siden og gjorde sine fremragende observasjoner som ble nedfelt i det klassiske storverket 'Demokrati i Amerika', måtte han innrømme at rettsapparatets organisering var det vanskeligste å forstå for en utlending. Dette har neppe blitt lettere.

Sagt i all enkelhet konstaterte han at alle politiske spørsmål før eller seinere ville bli rettslige spørsmål. Dommere og advokater hadde større makt enn i noe annet land. Vår riksrettsak begynte for alvor med en åpen buskesmekk og en vellystig henstilling på et hotellrom i Little Rock. Nøkkelordet ble seksuell trakassering, som knapt er innskrevet i loven. De andre 'forbrytelser' som skulle undersøkes, har kokt bort i kålen.

Tocqueville så også på advokatenes og dommernes makt, som et artistokratisk bolverk som skulle demme opp for et mulig flertallsatyranni og rette på demokratiets mangler. Domstolene skulle være åpne og tilgjengelige for det enkelte individ slik at det effektivt kunne kjempe for rettigheter og friheter.Det amerikanske rettssystem har noe urettvist blitt rost nettopp for dette. Ingen står over loven, ikke en gang presidenten. Den forurettede Paula Jones kunne starte en sivil rettssak mot den sittende president. Her finner vi nettopp en av de mange nøkler til Monica-gate.

Mange spør fortsatt hvorfor presidenten ikke nektet å svare på spørsmål om sitt privatliv til storjury og spesieletterforsker Kenneth Starr. Da kunne han ha bli dømt for 'forakt for retten.' I stedet ble han provosert til å begå mened, som det amerikanske juristeriet har gjort til en slags fetisj, noe som ikke tas så alvorlig i andre land, hvis det da ikke dreier seg om alvorlige forbrytelser som f eks mord. Kåte Clinton kunne bare ikke motstå fristelsen til å bli sugd, en trang han sikkert deler med storparten av den mannlige amerikanske befolkning, og som slett ikke finner noen grunn til å tale sant om.

Rettsvesenet med den evindelig Starr og en gruppe advokater rundt Paula Jones får anledning til å drive en prosess fram mot Kongressen, som har måttet fortone seg Kafka-aktig for alle, selv for dem som ikke eier den minste sympati for Clinton.

Vi registrerer misbruk av offentlige midler, krenkelse av elementære rettsgarantier, ulovlig avlytting, provokasjoner og utpressing, brudd på taushetsplikt, manipulering og bevisst planlegging med vitneutsagn.

Det er selvsagt nytteløst å spekulere i hva vår gamle, lærde veiviser om Amerika, Tocqueville, ville ha sagt om tidenes mest farseaktige rettssak. Men det har neppe vært noe rettslig åndsaristokrati som har demmet opp for folkets flertallstyranni og vært en bastion for individuelle rettigheter og friheter. Kort sagt: rettsvesenet har vært i hendene på den samme gruppe politiske og kristne fanatikere, som nå er i ferd med å drive det rebulikanske parti til selvmord.

Bare en gruppe mennesker i Amerika har tjent på saken, advokatene. Det finnes ca. en million av dem, relativt flere enn i noe annet land. Antallet vil bare vokse, fordi det ikke finnes et mer trettekjært land. Deres grådighet kjenner ingen grenser. Dommerne tilhører heller ikke det åndsaristokrati som Tocqueville beskrev. Både på det statlige og føderale plan tilhører de profesjonens middelmådigheter, fanget i politikkens garn.

Monica-gate har vist juristeriets svarteste side.